Vers og lignelser.

(Vers)

Jeg er Villkatt

Jeg husker godt de ømme ordene

Siden vokste jeg til, ble en fryktet slosskjempe.

I dag er jeg Villkatt.

Og drar videre,

Lemmene stivner,

Da, liksom morgensolen tiner de frosne lemmer,

Tålmodig jeg?

Tålmodig må den være,

Vi reiste et seiersmerke,

Det stod et kors -

Et minne om hva det kostet

Solen slukket,

Varmen ble til en ild,

Og de som sitter i mørke

Herre, gi meg visdom!

Menneskefiskerne lener seg ut over dype avgrunn.

Menneskefiskerne lener seg utover mørke avgrunn.

Min venn jeg søker deg ikke

Jeg søker deg ikke

Alt jeg ønsker er,

Er du Gud ?

Til deg som voldtok sjela mi.

Du tror du er sterk,

Sverdet

Jeg skyter gnister

Sammen skal vi sloss,-

Hvil i fred!

Blås ikke på glørne

La det som ikke er mer

Byggskikk

I gamle dager lignet fabrikkene katedraler,

I dag ligner katedralene fabrikker,

Det var en gang et godt land, marken var fruktbar, det var nok av rent, friskt vann og i fjellene var det store rikdommer av metaller og mineraler. De som fikk høre om dette landet trodde det var som en Edens Hage, men de som hadde besøkt det fortalte at menneskene der var onde og grusomme.

Folket i landet så på alt de eide, og sa til hverandre: "Tenk om noen kommer for å røve alt dettefra oss!" For at ingen skulle komme og ta skattene deres bygde de festninger og borger. Rundt hele landet lagde de en stor mur for at ingen skulle trenge inn. (For å bevare rikdommen i landet, var det ingen som slapp ut heller.) Fordi de var så opptatt av rikdom, ble menneskene harde og mistenksomme, og det var stor nød i landet.

I nord lå det et lite kongerike. Det var et fattig land, og folk levde av det skogen og fjellet kunne gi. Siden landet var fattig, måtte folk lære seg å samle skatter som ingen kunne ta fra dem. Det var mange diktere, vismenn og filosofer blandt dem, men selv kongen deres var fattigere enn mange rikmenn i sør. Innbyggerne i nord delte det lille de eide, fordi de ikke hadde noe å tape. Derfor hadde selv de fattigste hos dem hus og mat og varme klær. Det var heller ingen som trengte å sitte syke og ensomme, alle hadde sin oppgave i fellesskapet.

Ett år kom det bud om at det var hungersnød i sør fordi de som eide kornlagrene ikke ville selge korn til en pris de fattige kunne betale. Da ble kongen i nord sint, og samlet alle våpenføre voksne i riket for å frigjøre de lidende og skape rettferdighet. Men da soldatene rykket inn i landet, kunne de ikke skille de rettferdige fra de urettferdige. Det ble et veldig blodbad der unge og gamle, kvinner og barn falt. Til slutt måtte kongen kalle hæren hjem før den ødela hele landet.

Da kongen ble gammel og skulle gi makten til sin sønn, sa han; "Nå skal du være konge, men før du setter deg på tronen, vil jeg at du skal gjøre folket i sør fri. Jeg prøvde med makt, og det gikk ikke. Du skal gjøre det i kjærlighet, og lykkes."

Den unge kongen kledde seg i fine klær, og gav seg ut for å være en rik kjøpmann. Da slapp han lett inn gjennom muren, for alle tenkte at her kan vi gjøre store forretninger. Det gikk ikke lang tid før det ble kjent at en spion fra nord hadde trengt inn i landet. Regjeringen i sør bestemte at det skulle være portforbud, og at alle som viste seg ute skulle skytes uten lov og dom. Kongen gjemte seg skogen, og samlet en liten flokk tilhengere.

Grensen mellom de to landene fulgte en elv, og øverst i elveløpet var det et trangt gjel som ble kalt Helvete. Her hadde elva skåret seg ned i fjellet slik at det var to loddrette, speilblanke sider. Vannet gikk hvit og skummende 20-30 meter nede i kløfta. På nordsiden hadde det til og med gravd seg inn under fjellet slik at det var umulig å komme opp. Det var ikke vakthold eller festninger på denne delen av grensen, for her var det naturligvis ingen som kunne komme over.

Nettopp her var det den unge kongen ønsket å bygge en bro. På nordsiden hadde faren latt noen henge et stort nett fra klippekanten og ned i elva, slik at det skulle være mulig å komme opp av vannet. Så kom den store dagen, noen hadde røpet hvor kongen hadde leiren sin, og han måtte flykte.

På kanten av stupet forklarte han for sine menn hva han ville gjøre. Han skulle fire seg ned i Helvete, svømme over den iskalde elva og strekke en line til friheten. Kongen forklarte sine disipler nøye hva de skulle gjøre, og gav seg elva i vold. Vannet var kaldt som is, og strømmen umulig å kjempe mot. Helt stiv av kulde drev han inn i nettet på den andre siden, og ble halt i land av farens menn. Oppdraget var fullført.

Nå var det bare å vente på at de andre skulle gjøre seg klar å skli på den løypestrengen han hadde strukket. Til sin fortvilelse fikk han se at disiplene sto på den andre siden og kranglet. De kunne ikke bli enige om hvordan overfarten skulle skje. Der stod kongen, han som hadde våget livet for deres skyld og så på kranglen deres. Han ville springe på elva igjenn for å vise dem til rette, men han kunne ikke. Ropene hans druknet i elvebruset, nå måtte displene klare seg selv.

Endelig var forbindelsen klar. Lina var tynn som et hår, men sterk som en skipstrosse, og de som ville over ble hjulpet av folk på den andre bredden. Det var mange som syntes at når det først ble bygd bro mellom de to rikene, burde det være en høy og sterk og verdig bro. Mange rike menn fra sør ville gjerne være med å betale for en storslagen bro. Men kongen i nord sa at her skal det ikke være noen annen forbindelse mellom våre riker enn den jeg har skapt.

Den broen er slik at bare de gode kan gå over, for bare den som våger å legge sitt liv i en annens hånd slipper over. Selv om noen gjør seg unødig strev for å komme over, kommer småbarna over i sine foreldres armer. Og den lamme trenger bare å rette blikket mot den andre siden for å bli satt over.

Sikringstauet

Å stole på Gud er som å stole på et sikringstau. Du kan ikke vite om det holder før det er for sent. Likevel, i tro våger du spranget.

Fester kan svikte, Gud kan tie, men den erfarne vet at en er sikrere med enn uten.

Veien og livet

Å leve er ofte som å gå i ulendt terreng. Du kan møte bakker så bratte og steinete at du kan miste motet. Likevel oppdager du at for hvert skritt du tar, kan du ta et til og enda ett. Ja, selv om du er så sliten at du har mest lyst til legge deg ned og dø, kan du fortsette.

Så er du plutselig ved målet, og kan snu deg å se tilbake på alt strevet. Da forsvinner slitet i gleden over å ha kommet frem. Og du ser at målet var prisen verdt.

Slik er Livet.

Kjennetegn på et godt kristent felleskap

Kjennetegnet på et godt kristent felleskap er at en kan sloss, banne og gråte sammen. Selvsagt skal en også dele Guds ord, be og lovsynge. Likevel er det de tre første som er viktigst (se Peter i påskeevangeliet).

Det var i et slikt fellesskap den hardbaldne fiskeren Simon ble apostelen Peter, og kristenforfølgeren Saulus ble menighetsbyggeren Paulus.

En skal ikke godta alt, likevel er det nødvendig å tåle mye,- i kjærlighet. Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt.

Når Gud kan tåle meg, skylder jeg å tåle min neste.

Å la seg lede av Gud er, er som å gå i lyset fra ei fjøslykt. Du kan ikke se veien mange skritt foran deg, men når du kommer til kanten av lyskjeglen, har lyset fulgt med. Derfor har du lys hele veien, selv om du bare ser ett skritt om gangen.

En drøm

Det var en mann som drømte at han kom til Himmelen, og fikk se sin vandring gjennom verden. Veien gikk over berg og dal, opp på vide fjell og ned i trange daler. Så fikk han se at det var to par fotefar hele veien. Han spurte hvem som hadde lagd de andre sporene. "De er mine", svarte Mesteren. Ja men her ute på søkkmyra er det bare ett spor, hvorfor var du ikke der når jeg trengte deg mest?

"Da bar jeg deg."

Himmel og Helvete

Det var en gang en prest som var på omvisning i det hinsidige. Først var han nedom Helvete så han kunne se hva han var frelst fra:

De kom dit ved middagstider, og alle de fortapte satt benket rundt en stor gryte med deilig lapskaus. Problemet var bare at skjeene var så urimelig lange. Før de klarte å ballansere skjea inn i munnen hadde all maten falt av. Derfor satt de rundt gryta og sultet og gråt.

Da han kom til Himmelen trodde presten at han var kommet feil. For her hadde de også lapskaus og elendig lange skjeer, likevel folk så blide og velnærte ut.

For her matet de hverandre.