Matteus 24,12

Eli Wiesel

Det Store Intet lå, svevde, eller hva en nå skal kalle det, på ei myr mellom bratte åssider. Det er vanskelig å beskrive, for det var ikke der. Ja nettopp det var ikke der, det fantes ikke. hullet var som en tunnelåpning, men intetheten hvelvet seg som en halvkule over den flate bakken. Et kuleformet svart, massivt ingenting.

Helt siden det ble oppdaget for mange år siden, hadde det vært i ro. Ingenting tydet på forandring. Det avgav ingen stråling, intet kom ut av det. Heller ikke trakk det noe til seg, eller hindret inntrenging. Det mest skremmende, var likevel størrelsen. Selv om den ytre diameteren var snaue 150 m, var det ikke mulig å trenge tvers igjennom.

Forskerne hadde prøvd å måle den indre utstrekningen med alt fra laser og raketter til steinkasting. Problemet var hele tiden det samme. Selv om prosjektilet gikk fritt og uhindret, nådde det aldri den andre siden. Alle signaler stoppet ved grensen til Det Store Intet. Selv om det var mulig å sende inn instrumenter med tau eller kabel, slik at de kunne trekkes ut igjen, kom ingen opplysninger ut av mørket. Når instrumentet kom ut, var det som om det aldri hadde vært der inne.

Det var som om kula rommet et uendelig, fremmed univers som ikke lot seg påvirke av vår verden. Alt innenfor finnes ikke i vår verden, det som kommer ut derfra, har aldri vært der inne. Dette store tomrommet skilte seg fra alle andre tomme rom. Det Store Intet var utenfor verden. Der inne løp en annen tid, der var det et annet rom som rommet et annet univers innenfor 150 av våre meter. Ingen viste hvilke lover som rådet der inne.

Alt dette tenkte Villkatt på, der han nærmet seg kulen. I dag skulle det skje, et sprang større enn det første skritt på månen. Som det første menneske skulle han stige ut av verden. Alt var nøye planlagt, han ventet ingen problemer med luft og temperatur. For å ikke å falle, hadde han tatt med seg tau og klatreutstyr.

En gammeldags, svart kappe med vide ermer skjulte alt sammen. Det var flere grunner til å bruke kappen. For det første var den et dekke, slik at ingen skulle se hva han egentlig hadde med seg. For det andre gav den ham en identitet, gjorde ham lik de gamle alkymistene som han beundret. Han var selv studert i kjemien, med grad, diplom og det hele. Men det som opptok ham nå var noe helt annet: Jakten på "De Vises Sten", det måtte jo være noe som manglet i verdens-ballansen. Noe som ikke kan finnes i tekniske løsninger. Nøden i verden kan ikke skyldes mangel på goder vi allerede har, mat, vann, luft og råvarer. Verden er syk av mangel, og det vi mangler kalte han "De Vises Sten".

Om denne underkraften fantes på den andre siden, viste han ikke. Han måtte se, måtte vite,— og hvis mulig vende tilbake med sin viten.

Tankene ble brått avbrutt av en barsk unggutt i skinnjakke.

Ved siden av seg hadde han ei jente, hun lignet kameraten, men virket mer usikker.

• Hvor har du tenkt deg?
• Forbi verdens ende.
• Du slipper ikke forbi denne sperreposten!

Villkatt prøver å trenge seg forbi, men i kampen får vakten tak i lillefingeren hans og bender til. Villkatt ynket seg.

• Det er jammen sant, at gir du Styggmannen lillefingeren, tar han hele hånda.
• Si det en gang til så river jeg fingeren av ledd.
• Gi deg Tomas!

Jenta så enda mer usikker ut.

• Nå skal vi ut å kjøre en tur. Marit du kjører, så skal jeg

passe på den vonde finger’n.

De tar plass i en gammel militær lastebil. Villkatt må sitte på en kasse mellom setene.

• Neste stopp elva,— eller skal dere more dere først?
• Nå er du stygg, selv om Tomas er litt hardhendt av og til.
• Hvor skal vi?
• Til dr. Nihilsen, han vil gjerne snakke litt med deg.
• Hvordan vet du det?
• Stående ordre.

Bilen stoppet i bakgården til en gammel bygård, og Tomas førte dem opp en baktrapp. I tredje etasje kom de ut i en moderne, nyoppusset korridor som sto i skarp kontrast til trappeoppgangen.

På døren i den andre enden av gangen kunne en lese i speilskrift:

"Departement for fremskritt og utvikling".

DFU, av onde tunger kalt "Propaganda-ministeriet", skulle legge grunnen for å utnytte de fremskritt teknikken gjorde mulig. Mange fremskritt, særlig innen biologi og medisin, ble lenge hindret av middelalderske moralnormer og et uvitenskapelig menneskesyn. Mye av arbeidet i departementet gikk ut på å bearbeide folks holdninger. Derfor drev en stort sett i det stille. Doktor Nihilsen var ansatt her. Han hadde tatt sin doktorgrad på massepsykologi. Avhandlingen viste hvordan et menneske kan bli diktator, og hvilke midler som kan benyttes.

Marit og Tomas var en del av forarbeidet til denne studien. Doktoren tok en ungdomsgjeng, utstyrte dem med skinnjakker og kassettspiller som fylte ørene deres med musikk og utvalgte formaninger. Så satte han dem til å vokte Det Store Intet. Offisielt ble forsøket avsluttet etter en måned, men Nihilsen beholdt gjengen som sin personlige, hemmelige hær.

Da Villkatt kom inn på kontoret, tok saken en ny vending.

Dette var helt åpenbart en tulling. Nå gjaldt det å få ham av veien uten å tape ansikt.

• Han ville inn i Det Store Intet.

Tomas fikk det til å lyde som en alvorlig anklage.

• Hva ville du der.

Nihilsen lød rolig og profesjonell.

• Jeg ville se hva som er på den andre siden.
• Det er ingen annen side. Du vet utmerket godt at det ikkefinnes noen annen side. Alt er bare tomhet.
• Hvis det er så tomt som du sier, hvorfor krenger ikke verden inn i tomrommet.
• Det kan jeg ikke svare på. Det er vitenskapelig bevist at hullet er tomt.

Nå var doktoren nesten sint.

• Du vet at du lyver. Du vet at det ligger noe bak. Du er redd fordi du vet, at en dag må du selv gå over den grensen.

Denne salven traff med uventet kraft. Selv om doktor Nihilsen hadde brukt mye tid på å slukke livstørsten, var han redd. Han viste at etter dette finnes intet. Likevel var han skremt av at det finnes et mørke som ingen levende har vendt tilbake fra. Høyt sa han:

• Hør nå min gode mann! Det med Det Store Intet er bare en tvangstanke. Her skal du få en resept på noe beroligende, og adressen til en dyktig kollega av meg.

Villkatt rev lappen i stykker, langsomt og grundig. I det han gikk, hørte han doktorens stemme:

• Pass deg så det ikke skjer en ulykke!

Ulykken kom dagen etter. Kjørende i en grønn lastebil, og med hilsen fra dr. Nihilsen. Det var første gang han hadde gitt en slik ordre. Skjønt ordre, han hadde bare snakket litt med Tomas. Tomas var den som skulle ta seg av saken, og da hvilte den i erfarne hender. Selvsagt hadde doktoren vurdert andre løsninger, men de ville kreve forklaringer. For eksempel hvem gjengen til Tomas var, og hvorfor psykologi-prosjektet ikke var avsluttet som avtalt. Da var det mer behagelig å hviske noen et ord i øret, og la naturen gå sin gang.

Villkatt merket ikke faren som nærmet seg. Huset hans lå i skogkanten i enden av en kjerrevei. Bortsett fra kjøkkenet, og et studerkammer med sengelem oppunder taket, var huset et eneste laboratorium. Det meste av utstyret var selvgjort. Ved hjelp av moderne teknikk og diverse skrot, hadde han bygd instrumenter som kunne utføre de vanskeligste analyser.

Akkurat nå holdt alkymisten på med en analyse han hadde fått i oppdrag. Slike oppdrag var gode å ha når nøden krevde penger i kassa. Men det var spennende også. Det å bruke apparatur og kunnskap for å lure fra prøvene deres hemmelighet. Nesten som et spill, eller en spennende historie. Da det banket på døra, skulle han til å sette kronen på verket. En siste prøve som skulle bekrefte alle antakelsene.

Han la materialet forsiktig fra seg, og gikk for å åpne. I det døra gikk opp presset Tomas på av alle krefter. Villkatt støtte i mot, og fikk slått den i lås. Gjennom gangvinduet så han dem komme myldrende en gjeng på 10—15 stykker. Alle uniformert med skinnjakke og lommedisko. På panseret til lastebilen sto malt "De fryktløse" med rødt og en etterligning av gotiske bokstaver.

Noen gikk løst på døra med øks, snart var låsen borte. Villkatt la ryggen mot døra. Han måtte trekke lenger inn da økseeggen kilte ham mellom skuldrene. Treverket tok kraften av slaget, men stillingen var for farlig. Han satte seg fast i dørkarmen innenfor, tok tak med armer og bein. Det tok bare sekunder før denne demningen brast, og De Fryktløse flommet inn i laben. Apparater ble revet i gulvet, røyk og gasser fra knuste kjemikalieflasker gjorde det vanskelig å puste.

Villkatt bøyde seg ned for å redde et kostbart instrument før noen sparket det i stykker, da han hørte Marit rope.

• Pass bak!

Tomas kom snikende bakfra med en shaco, en lenke med to håndtak, og ville smette den rundt halsen på ham. I det Tomas bøyde seg fram, tok Villkatt tak i lenken samtidig som bøyde seg frem og skjøt rygg. Angriperen som hadde ventet at motstanderen skulle være tung og treg, ble overrasket, og landet på ryggen i en dam av glasskår og kjemikalier. Villkatt rykket til seg våpnet, nå fikk det være nok! Plutselig ble De Fryktløse heller fryktsomme, og foretok et ærerikt tilbaketog.

• Mirrrraauuuu

Shacoen strøk Tomas over hode, traff dørkarmen så skaftet brakk og for etter flyktningene. Nå fikk de Fryktløse lære hva redsel er, i vill panikk kastet de seg opp på bilen. Oppe fra det trygge lasteplanet lot de skjellsordene hagle. Villkatt kunne ikke nå dem. Han skvatt unna for ikke å bli kjørt ned. Gassen gjorde det umulig å rydde opp. Det var like godt å prøve seg på Det Store Intet, nå mens skrekken ennå satt i vaktene.

Kristin holdt på å hesje, i skogkanten på oversiden av teigen, gikk skogsbilveien inn til Det Store Intet. Det var liten trafikk, nå etter at interessen hadde kjølnet. Hun hadde overtatt plassen etter foreldrene, og levde og trivdes i ensom majestet.

Villkatt stod og så på den lurvete jenta med høygaffelen. Han stod innimellom noen busker, men ikke slik at noen kunne beskylde ham for å gjemme seg. Tankene raste gjennom ham, det ødelagte hjemmet, på seiren som ble til tap. Men mest av alt trengte han noen å snakke med, en som kunne lytte og forstå. Det fikk stå sin prøve, han kunne jo spørre om husrom for natta.

Med ett ble hun var styggfanten som kom tråkkende gjennom enga. Hvis han prøvde seg, så skulle han sannelig få smake både skaft og tinder.

• Hvem der?
• Villkatt, jeg kommer i fred.

Han løftet hendene som et tegn på fred.

• Kom hit! Hva vil du?

Villkatt kommer mot henne smilende og med åpne hender. Kristin holder høygaffelen som en bajonett.

• Jeg ville be om husrom for ei natt.
• Du vil vel ikke ha seng også, din elendige grakatt.
• Neida, jeg kan godt ligge på låven.
• Hvem har sendt deg, tror du jeg driver turisthytte.
• Jeg er min egen herre. Du må ikke tro jeg lar meg sende av noen. Du er vel ikke matmor på gården her?
• Jo, det skal jeg love deg. Ha deg vekk så du ikke tråkker ned enga mi.

Hun hytter med gaffelen, Villkatt later som han viker for støtet og sier ertende:

• Jeg mener du er bisk! Du trenger vel ikke en slåttekar?
• Her er ikke verken hus eller arbeid for mer enn en!
• Litt mat har du vel til en farende fant?
• Jeg har da annet å stri med enn å holde villkatter med kosten?
• Tror jeg nok, men jeg har alltid hørt at det er en skam å la folk fare sultne fra gården.
• Så får du få litt da, så du ikke drar skammen til gårds. Men inn slipper du ikke, det sier jeg deg.

Hun plantet høygaffelen i bakken og gikk. I mellomtiden fylte Villkatt på hesja, og begynte å strekke en ny streng. Kristin ble morsk da hun fikk se at den fremmede la seg i arbeidet hennes. Han spurte om han skulle rive det av igjen, men hun bare gav ham maten og strakk resten av strengen. Så gav hun seg til å se over det Villkatt hadde gjort. Det så mistenkelig bra ut ikke for tykt og ikke for tynt. I mellomtiden hadde han åpnet matboksen.

• Ja, dette var sannelig fin mat, og enda finere ville den være med selskap til. Så om du ville være borddame...
• Enga venter! La gå da, det blir vel ikke regn i natt.

Hun satte seg med nisteskrinet mellom seg og den fremmede, høygaffelen var innen rekkevidde. Han tok et stykke brød, tygde litt, og spurte om det ikke var stridt å drive alene oppe i skaukanten. Kristin svarte at hun trivdes godt i ro og fred. Med ett forstod hun hva hun hadde sagt, og la brått til:

• Men jeg har ofte venner på besøk.
• Du kunne ikke tenke deg å være litt mer ute på livet da, ta en tur på byen?
• På byen, med folk som rauter etter meg? Nei takk!
• Ja, ja sleivkjeft er frihetens pris.
• Forstår du ikke at det er meg de ler av. Ikke av utseende mitt, men av meg. Bare fordi jeg vil være ekte. Ikke gå der som et juletre og med fargekart i fjeset. Derfor ler de.
• Har du aldri prøvd å være som en av dem? Prøvd å vise dem at du har noe som de mangler?
• Nei, og det skulle du være den rette til å snakke om.

Øynene til Kristin lynte mot ham.

• Nei — nei, jeg er ikke det. Og jeg skulle aldri spurt.

Etter dette ble de sittende tause og stirre mot sola som var på vei bak åskammen i vest. Der satt de fordypet i egne tanker, og enset knapt hverandre. Til slutt reiste hun seg for å gå. Villkatt reiste seg, og takket henne i hånden for mat og godt selskap.

Dr. Nihilsen ventet på dem, da de Fryktløse kom tilbake fra toktet. Basen deres var en forfallen villa i utkanten av byen. Midt i huset var kommandosentralen, et nakent hvit rom. Innerst i rommet var det et høyt podium med et slags kateter, begge deler i skinnende svart. Den som satt bak kateteret så over hodene på dem som var i salen. De på sin side, måtte se opp på lederen.

Tomas stilte opp troppen under kateteret, og avleverte til doktoren:

• Kaptein! Troppen stiller 11 mann, 2 kommandert, 13 alle.
• Er alt vel?
• Ja, kaptein!

Nihilsen får se at Tomas ikke har jakke. Jakkeryggen ble til giftig slim etter møte med kjemikaliene.

• Hvorfor har du ikke jakke?
• Den gikk tapt i kamp.
• Og alkymisten?
• Han ble advart.

Doktoren hadde planlagt å holde et foredrag for fangen. Han ville snakke om materiens forgjengelighet. Om hvor lett selv de kjæreste ting knuses og blir til støv. Han skulle tale sindig om hvordan kulturskatter blir rasert av rasende horder fordi eierne ikke tilpasser seg tiden skikker og krav. Til slutt skulle han be Villkatt om unnskyldning for det som var skjedd, og gi De Fryktløse en overhaling.

Nå fikk han vite at de ikke hadde noen fange, at galningen var blitt advart. Her kunne det endt uavgjort, men doktoren var redd det ville svekke hans autoritet. Derfor var det nødvendig å statuere et eksempel. Han var den sterkeste ingen ussel sladrehank skulle krysse hans store plan ustraffet.

• Vi har en forræder blant oss! - Hvem er det?
• Jeg vet ikke!

Tomas stod i skjelvende giv akt under podiet. Nihilsen raste og tordnet. Så steg han ned for å granske hver enkelt.

• Er det deg? Har du gjort det.

Marit klarte ikke å møte blikket hans. Han tvang henne til se ham rett i øynene.

• Det var du!

Hun nikket svakt.

• Jeg hørte ikke! Svar tydelig!

Det kom et gråtkvalt ja, før han flådde av henne kassettspilleren og den åpne jakka. Hun var stiv av skrekk. Så ble hun tvunget til å stille seg foran troppen. Det føltes verre enn å stå naken foran en tropp soldater. Identiteten var flådd av henne sammen med jakka. I stedet for den trygge musikken, runget Nihilsens ord i ørene hennes. Nå stod han oppe på podiet og brølte som en gal. Hver flis av selvtillit Marit noen gang hadde hatt ble malt til støv og strødd for vinden.

De fryktløse brølte i et raseri som doktoren hadde fått frem.

• Bort med svinet, bort, bort!

Marit prøvde å søke ly hos Tomas. Han hadde valgt henne blant alle jentene i troppen, til da hadde det vært henne og Tomas. Nå var alt med ett annerledes. Han stod der stiv som en statue, og da hun snakket til ham snudde han seg iskaldt vekk. Hun gikk mellom de to geleddene, og så hvordan de gamle, de eneste vennene hennes vek unna. Hun sprengte seg vei, som en isbryter gjennom en sjø av frossent fiendskap.

Marit kom seg ut uten at noen hindret henne. Det var som om hun ikke eksisterte. Bak seg hørte hun drønnende rytmer. Nå skulle De Fryktløse danse og more seg. Nå skulle de glemme tap og forræderi. Hun ville ikke høre mer, bare løp. Løp i blinde, uten mål og mening. Måtte bort fra menneskene fra hån og nederlag.

Til slutt orket ikke Marit å løpe lenger, men fortsatte likevel fremover. Nå var hun i skogen, tett uframkommelig skog uten stier. Plutselig dukket det opp en skogsbilvei foran henne. Hun fulgte den viljeløst innover. Det var tross alt lettere enn å trenge seg gjennom skogen. På denne måten var det hun fant Villkatt. Han lå på enga til Kristin, sammenkrøket i fosterstilling. Hodet var skjult mellom armene, og bena trukket opp mot brystet. Han så ut som en svart bylt der han lå dekket av den svarte kappen sin. Marit forstod hvem det var som lå der, og ville gå bort å vekke ham. Hun vågde bare ikke.

Marit frøs, hundevakten gikk mot slutten. Det var den siste bitre timen før soloppgang. Den timen da det føles som om du aldri mer kan bli varm. En uhyggelig følelse vokste frem i henne. Hvordan kunne noen sove så rolig i denne kulda?

• Kanskje det ikke er søvn? Kanskje - nei - og det er min skyld.

Ja, det er min skyld, jeg har sveket han også. Jeg skulle ha blitt igjen. Det var sorg, ikke seier han følte da han drev oss bort.

Nå vet jeg også hvordan det føles. Hvordan kunne jeg? Hvorfor tenkte jeg ikke på det før, dette er ikke første gangen "vi tar oss av noen".

Jeg tenkte vel ikke i det hele tatt.

Har jeg noensinne tenkt? Jeg gjorde jo bare som de andre, det var ikke tid til å tenke.

Men nå, nå når det er for sent, da har jeg tid til å tenke. Bare så alt for mye tid, og så alt for mange tanker. Og det er ingen som bryr seg om det. Ikke engang Tomas, ikke en gang...

Hun la seg strak midt i veien, og lot livet risle fra seg. Det kjentes så deilig varmt, enda hun viste at det ville bli kaldere enn noensinne etterpå. Hun nøt på et vis at tankene stanset, og lemmene visnet bort.

Det var ingen fornøyelse å ligge ute selv nå om sommeren. For å få litt varme i kroppen, tok han høygaffelen og hesjet det som var igjen av gras. Kristin hadde ikke slått hele teigen. Villkatt fant en ljå nede ved låven, så da hun kom ut gikk han og meide gras med stødig hånd.

• Hvorfor har du ikke dratt?
• Hvorfor skulle jeg det, hvilken frihet er det i å løpe sin vei?

Han støttet seg på ljåen.

• Tar du meg fremdeles for en stimann og halseskjærer du ikke vil ha i hus.
• Ikke nå lenger. Jeg hadde aldri trodd du kunne bruke en ljå.
• Å jo mor, du skal ikke skue fanten på fillene, eller katten på pelsen.
• Hvem er du egentlig?
• Jeg er Villkatt, og kalles Villkatt. Og du?
• Kristin Huldreseter.
• Det navnet bærer du med rette!
• Hvor kommer du fra?
• Fra en rykende ruin.

Han fortalte om angrepet. Og om jakten på De Vises Sten. Kristin spurte hvorfor han var kommet dit. Villkatt fortalte hvordan han flyktet fra dem som rengnager sjelen, slik mauren gnager ren en orm du legger på tua deres. Ham fikk de ikke, så de hadde vel funnet en annen sjel å gnage på.

• Hvordan kan noen være så onde? Hvordan kan de ødelegge så mye?
• De er ikke onde, bare redde og tomme. Mørke, ondskap og hat finnes ikke. Bare mangel på lys og ... Det var derfor jeg ville vite hva som ligger bak Det Store Intet.
• Jeg vet at verden ikke slutter her, den bare endrer form. De sier den andre siden er delt i to. Hvor langt inn har du klart å trenge?
• Jeg kom ikke lenger enn til kanten før pøblene stanset meg.
• Hvorfor prøvde du ikke i natt?
• Jeg kunne ikke, jeg var bundet. Jeg trodde jeg var fri, at lenke og tvang aldri kunne holde meg. Men nå er jeg bundet av en kraft jeg ikke kjenner.

Han la undrende til:

• Den varmer, som morgensol på frosne lemmer.

De begynte på en ny hesje. Kristin gikk foran med spettet, og Villkatt satte staur.

• Hvordan kan du påstå at ondskapen ikke eksisterer? Er ikke det du har opplevd bevis på det motsatte?
• Jeg vet ikke, er ikke ondskapen som mørket. Er den ikke tom?

Kan det onde gjøre noe mer enn å sluke det som er godt? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke, men jeg leter. Leter etter lyset som kan splitte mørket.

• Er det sant at selv det minste lys kan splitte mørket?
• Ja, men hvor skal vi finne et lys som biter på dette mørket?
• Den kraften som varmet deg i dag, vet du hva den er?
• Nei, den har jeg aldri kjent. Den stråler ut fra deg. Nei, ikke fordi du er kvinne, ja enda et vakkert eksemplar. Den kraften kan jeg både kjenne og måle. Dette er noe annet det kommer innenfra fra...

Han nølte.

• Fra sjelen.
• Det du har merket kalles kjærlighet. Det er ikke en følelse, drift eller lyst. Kjærlighet er kraft, kraft som skaper. Ikke noe ord er mer misbrukt. Likevel er det kjærligheten som holder verden sammen.

Kristins øyne skinte, da hun spurte om det var denne kraften som kunne splitte mørket. Om den ennå var sterk nok.

• Ja, la oss lyse, lyse med den kraften som kalles kjærlighet.

De snakket så ivrig at arbeidet gikk i stå. Kristin kom på at den fremmede ikke hadde spist siden dagen før.

• Har du fått deg noe mat i dag?
• Nja, jeg er nå mest fastende, som kjetta sa.
• Da må du bli med inn, så jeg får bøte på skammen.
• Jeg trodde ikke du ville huse fremmede?
• Nei, men venner er alltid velkomne.

Mens de spiste, og pratet om løst og fast, var Dr. Nihilsen og De Fryktløse på vei til manøver ved Det Store Intet. Tomas kjørte den gamle lastebilen så hardt det gikk. Mannskapet på planet skumpet og spratt så det gjorde vondt der bilen raste inn over skogsbilveien. Nihilsen satt i førerhuset, han var avslappet og lot kroppen følge bilens bevegelser. Hodet hans smalt i frontruta da bilen bråstoppet. Før han fikk sagt noe, var Tomas ute på veien. Han bøyde seg over noe som lå der. Det var Marit.

Doktoren kom seg ut. Tomas kom mot ham, sint og truende.

• Du viste hva som ville skje! Ditt elendige kryp dette er din skyld.
• Du vet like godt som jeg at det måtte gjøres. Det var ingen annen mulighet.

Tomas ble litt roligere, nå ville han vite hva som hadde skjedd. Nihilsen forklarte hvordan tankene trenger et mottrykk for ikke å svulme opp og sprekke. Marit kunne ikke tåle stillhet og ensomhet. Han snakket som om han holdt en forelesning.

• Svin!

Tomas knuste kassettspilleren og kastet jakka fra seg. Så kom sorgen veltende. Han så doktoren trekke Marit ut av veien, og legge henne i veikanten. Han hørte bilen kjøre, men merket det knapt. Han bare sank sammen ved Marit og gråt.

Slik satt han fremdeles da Kristin og Villkatt kom tilbake til arbeidet. Villkatt nærmet seg forsiktig, og gjorde tegn til at hun skulle holde seg bak. Så bøyde han seg over den livløse kroppen for å undersøke den. Tomas protesterte svakt.

• La henne være!

Villkatt la armen rundt ham og prøvde å trøste.

• La meg være i fred!

Tomas rev seg løs.

• Jeg vet du har det vondt. Likevel må du gjennom det. Ikke vær redd, jeg skal gå sammen med deg.

Villkatt kjempet for å holde tårene tilbake.

• Hvorfor skal jeg gjennom det? Hvilken vits er det å leve? Vi lever bare så lenge det passer dem. Så kaster de oss ut for å dø. Hva er da vitsen med å leve?
• Og nå vil du dø, - på ordre.

Det var Kristin som kom til, og hun var sint.

• Hva er det for liv du fører? I går sa de sloss, og du sloss, dans og du danset. I dag sier de dø, og du dør!
• Ser du ikke hva de har gjort med Marit?
• Jo, men det skal de ikke få gjøre oftere. Ikke om jeg kan hindre det.
• Skal du hindre det? Med hva skal du hindre det? De kommer til å le seg i hjel.

Tomas så hånlig på Kristin.

• Med kjærlighet.
• Med kjærlighet! Hvis det finnes noe slik, hvordan kan dette skje?

Han pekte på Marit.

Villkatt prøvde å forklare:

• Fordi kjærligheten er som lyset. Den stråler ut til en selv blir like kald som omgivelsene.

Kristin rettet på ham. Det ville vært sant hvis en ikke fikk kjærlighet utenfra. Kjærligheten er en kraft som kommer utenfra. Liksom sollyset treffer jorda, og skaper alt liv. Slik treffer kjærligheten hjertet og gir liv. Men vi kan bare ta i mot, så lenge den blir gitt videre.

• Du drømmer deg bort med fine ord. Ser du ikke mørket og tomheten rundt deg.
• Hvorfor skal jeg bry meg om mørket, - så lenge jeg vet at det finnes lys?
• Kristin her sier at det er to verdener bak tomheten:

Kanskje er det to tilstander. Den ene synker vi ned mot. Mens kjærligheten som kommer utenfra hever oss opp til den andre.

• Dere lyver for å trøste meg. De kommer til å knekke dere som ingen ting. Dere vet ikke hva dere snakker om.
• Nei om de skal knekke oss. Jeg skal trenge inn og ødelegge tomheten deres. Ja, sprenge ukjærligheten, om det så blir det siste jeg gjør.

Ingen skulle komme å forstyrre freden i Kristins rike. Særlig ikke slike som fikk hjerter til å fryse, og gnog kjøttet av sjelen. Så lyste hun opp i et innfult smil.

• Hva om vi gav dem et kjærlighetssjokk.
• Det går ikke, du må ikke prøve en gang!

Tomas var redd for å miste disse to også.

• De kommer ikke til å vise nåde.
• Nei, de viser ingen nåde.

Sa Villkatt sindig.

• Men har vi noe valg? Om vi seirer er vi fri. Hvis vi faller, kan de ikke plage oss mer. - Men om vi ikke kjemper, da blir vi slaver resten av vårt liv.

Han tok av seg kappen, og stod der i feltantrekk med en taukveil over skulderen. Den puslete alkymisten var borte. Her var villkatten Tomas så vidt fikk et glimt av da de stormet huset hans.

• Hvem går med i striden?

Kristin stilte seg ved siden av ham. Aldri hadde Tomas sett et mer skremmende par. De så latterlige ut. Likevel var det noe ved dem som fikk latteren til å stivne i halsen. Han tok opp jakka, ranket seg og sluttet seg til dem. Villkatt la kappen over Marit, Tomas knelte og sa:

• Hvil nå Marit, - til vi kommer igjen.

De Fryktløse øvde seg på forsvar av Det Store Intet. To spilte inntrengere, de andre prøvde å stoppe dem. Leken ble avbrutt av en skarp ordre da de fremmede kom til syne.

• Ta dem!

Kristin tok første støt. En sykkelkjede lagde en blodig stripe på ryggen hennes, og drev tårene frem. Hun enset det ikke, klemte motstanderen til seg, og rev ham øretelefonene. I det den harde musikken stoppet, fikk han se ansiktet hennes. Med ett forstod han hva han hadde gjort.

• Jeg mente det ikke.
• Det gjør ingen ting.

Hun strøk ham over håret. Aldri i hele sitt liv hadde han vært så flau, så skamfull. Han gråt for første gang på mange år. Hun holdt ham i gode sterke armer, og lot ham gråte.

Villkatts motstander var av et annet kaliber. Ei jente kom hylende med en stor kniv i hånden.

• Jeg skal skjære deg i småbiter ditt fordømte møkkalass!
• Gjør det du pus.

Villkatt kom smilende mot henne, med alle sanser i helspenn. Uten at hun viste hvordan det gikk til, stod hun der med armene låst i kryss over brystet. Han sparket vekk kniven, og nappet vekk øretelefonen med tennene. Hun var illsint, vred seg skrek og bante. Løs kom hun ikke. Grepet var ikke brutalt, men umulig å slippe fra. Jenta ble mer og mer sliten, ingen sprell eller kast kunne riste av denne kleggen. Ordene hans begynte å trenge inn i henne. Han snakket til henne som til et skremt dyr.

• Så ja, rolig nå, rolig. Det er ikke farlig. Så ja, pus - pus, så ja.

Hun merket at han ikke benyttet overtaket. Villkatt holdt henne hele tiden på samme måte, og lot de rolige ordene strømme inn i henne.

• Ja, jeg er rolig nå.

Sa hun, og merket at han ikke holdt henne igjen. Han tok opp kniven og gav henne den.

• Sett den i slira, så den ikke blir skjemt!

Tomas ble møtt av en stokkemann. Han vek unna stauren, smidig som en katt, og ertet motstanderen til å gå på. Han fikk inn et slag så Tomas trodde armen brakk. Men da var det slutt. Tomas grep stokken med begge hender, og drev den andre i bakken. Fienden ynket seg og bad om nåde. Så snart Tomas var uoppmerksom kom et nytt utfall. Han behersket seg med en kraftanstrengelse.

• Slutt å tulle, vi er venner.

Sa han bare. Da den store stormen kom, var de 6 mot 8. Det ble ingen stor kamp. Etter ett kvarter løste floken seg uten at noen var alvorlig skadet. De satt på bakken og ventet på siste akt.

• Nå skal jeg tukte Nihilsen!
• Nei Tomas, han er min!

Kristin gikk mot doktoren som trakk seg mot hullet. Til slutt kunne han ikke vike lenger. De møttes i en brytekamp som skremte ham. Hun var sterk, men han var tyngre enn henne. Det var den indre styrken som skremte. Hun kunne sette ham i brann. Han hadde kjent den brannen før. Den hadde nesten drept ham, men han hadde slukket den. Nå viste han bedre. Å gi følelsene rom, var å pine seg selv til døde. Hadde han ikke selv sett hvordan det endte. Derfor var han redd, redd for henne som kunne tenne livsgnisten i ham. Nå var han fri, han levde fordi han var i live, og døden skremte ikke. Så kom dette umennesket og ville binde ham til livet. Tvinge ham til å velge livet og sky døden.

De stod helt ute ved kanten, Nihilsen holdt på å gå utfor. Med et krafttak slengte Kristin dem inn på tryggere grunn. Nå var det hun som stod med ryggen mot avgrunnen. Doktoren støtte hode hennes bakover av alle krefter. Skriket ble klippet av i mørket. Plutselig gikk det opp for ham hvorfor han ikke var blitt revet med. Kristin hadde skjøvet fra i fallet.

Villkatt og Tomas styrtet mot hullet. Villkatt gjorde allerede tauet klart.

• Vi må hente henne, vil du sikre meg?
• Nei Villkatt, det er jeg som trenger å se og vite.
• Ikke gjør det Tomas, du dreper deg! Hva har de gjort med deg?

Dr. Nihilsen skrek av redsel. Tomas nølte et øyeblikk, så grep han tampen og bandt seg inn.

• Klar ?
• Klar !
• Villkatt! Du skal angre dette, hvordan våger du å sende Tomas i døden?

Ingen brydde seg om doktorens protester. Med ett fikk de annet å tenke på. Tauet! Villkatt følte seg kvalm der han sto igjen med tampen. Den andre enden var ikke mer, hva da med Kristin og Tomas. Før han fikk tenkt tanken ut, eksploderte Det Store Intet. Det var som om sola hadde falt ned på bakken. Lyset trengte gjennom alt som om det var av glass. Det var ingen varme eller trykkbølge. Ut av lyset kom to lys, en mann og en kvinne som støttet hverandre. Når lyset slukket lå Tomas og Kristin på bakken utmattet, men uskadd. Kristin reiste seg ustøtt og gikk mot Nihilsen.

Kristin gråt, og Villkatt holdt henne som han aldri hadde holdt noe menneske.

• Jeg klarte det ikke. Han var kald som en fisk. Jeg greide ikke å gi ham kjærlighet.
• Det er ikke alle som lar seg elske. Ikke alle våger å ta i mot.

Kjærligheten tvinger seg aldri på. Du kan ikke tvinge din kjærlighet på noen.

Han strøk henne forsiktig over håret.

Tomas ledet tilbaketoget, så de to skaukattene, og til sist kom De Fryktløse. Ved Marit stoppet følget. Tomas satte seg ned med hode hennes i fanget. Villkatt satte seg på den ene siden, Kristin på den andre. Så begynte hun å synge. Hun sang om hvetekornet som måtte falle i jorden og dø. Alle krefter lå i den sangen, og åsene svarte. De vemodige tonene trengte inn i Marits mørke. De var som et lite lys, og mørket vant ikke over det.

Tomas merket hvordan livet vendte tilbake til kjæresten. Marit strakte seg og våknet. Som om hun bare hadde tatt en blund. Først kunne de ikke fatte hva som hadde skjedd.

Så stemte Kristin i et kvad, Villkatt svarte med et omkved. Da hun sang neste vers, trakk han alle tre med i en dans. De danset en skulder ved skulder, en tung og treg dans fylt av glede. Om litt kom De Fryktløse med i dansen og sang med i omkvedet. Når Kristin og Villkatt ikke hadde flere vers, falt andre inn. Til slutt lå alle i gresset slitne, men øre av glede. Aldri hadde De Fryktløse trådd en slik gledesdans.

este morgen hadde Kristin tre gjester til frokost. Tomas og Marit hadde valgt å bli igjen, da De Fryktløse reiste hjem. Villkatt var også der. Kvelden før hadde gått i fest og glede, før de stupte i seng langt på natt.

Nå satt de stille, nesten litt dystre rundt frokostbordet. Ingen sa stort. Det var ingen som riktig våget å møte de andres blikk. Da måltidet endelig var over, ville Kristin se til hesten. Marit ble med fordi hun var glad i hester. Derfor ble det mannfolkene som måtte stelle hjemme. Da de ble alene, sa Tomas:

• Jeg er så lei meg for det som skjedde for to dager siden.
• Hva da?
• Alt jeg ødela for deg. Unnskyld!

Villkatt grep hånden hans og trykket den hjertelig.

• Det er greit, det er over.
• Over? Da vi sloss ville du ha drept meg.
• Ja. — Men du kom deg heldigvis unna i tide. Vil du tilgi meg?
• Ja, selvfølgelig. Jeg forstår deg ikke. I det ene øyeblikket er vi biter fiender, i det neste er du min beste venn.
• Forstår du ikke at det var et spill? At sinnet bare var en del av en rolle. Jo da, jeg var sint etterpå, men det gikk snart av meg.
• Jeg spilte vel også den rollen de ventet av meg. Jeg viste det bare ikke. Trodde hele tiden jeg var meg selv—
• Du er i alle fall mye modigere nå.
• Villkatt sa det så alvorlig at Tomas stusset. Modig? fordi han reddet Kristin?
• Nei, jeg kaller det ikke mot å møte en fare du ikke frykter. Du var ikke redd for mørket.
• Nei,— jo når tauet forsvant, og jeg viste at det ikke var noen vei tilbake. Da kom Kristin, og vi gikk ut.

De satte seg ved kjøkkenbordet før Villkatt fortsatte.

• Jeg synes du er modig, fordi du er her nå. Fordi du våger å møte meg. Du vet jeg kunne avvist deg. Møtt deg med harde ord. Du vet hvordan det føles, men viker ikke. Du har møtt faren med åpne øyne. Det er mer enn jeg har våget.
• Jeg er ikke redd deg nå lenger. Du skremte oss før vi lærte deg å kjenne.

De ble sittende en lang stund før Tomas spurte:

• Du kaller deg Villkatt, har du ikke noe annet navn?

Villkatt fortalte at han hadde valgt å hete det han er. Om alle de navnene han hadde hatt, og fått slengt etter seg. Bare Villkatt var hans eget. Han hadde vokst opp i et avsidesliggende hus, uten mange venner. Kameratene kunne være både venn og fiende. Så lenge de var på tomannshånd, kunne det nok gå bra. Ellers raste som regel krigen. Tomas protesterte da han hørte dette, nå var Villkatt urettferdig.

• Det er så vanskelig å holde med den ene. Så umulig å stå i mot presset. Jeg vet det, for jeg har sveket henne jeg er glad i. Hun måtte gå, fordi jeg ikke våget å si i mot.
• Er det svik, — å være redd?
• Ja, det er råttent. Å skli unna så andre får hele smellet. Jeg stod der og var sikker på meg sjøl. Jeg Tomas den Nådeløse. Fy rakker’n! Jeg gjorde det bare for at de ikke skulle le av meg.
• Det er sannelig ikke bare! Latteren kan være et grusomt våpen.

De er etter deg som en ulveflokk. Som skjærene når de erter katten. Men det er ikke det verste. Skulle du en gang klare å tukte dem, så synger de likevel "Seier’n er vår!" der de løper for livet. Og blir det sak, står alle sammen og sier: "Han sa, og han gjorde."

Øynene til Villkatt var blanke av tårer. Tomas forklarte at det ikke var lett å stå på den andre siden heller. Å gå med den ene når en selv er utsatt for urett. Gjengen fikk støtt skylda. De måtte holde sammen fordi ingen andre støttet dem. Ingen ville tro at de kunne være uheldige, eller gjøre tabber. Nei, det var alltid den fæle banden som sto bak. Og så var det presset, "ungdommen nå til dags", "hvordan er det du ser ut, du kan ikke gå slik" og alt det der. De måtte bare stå sammen, selv om det kanskje gikk litt langt av og til. Det er ikke vondt ment, det blir bare sånn.

Da Tomas stoppet for å trekke pusten, sa Villkatt stille:

• Nei, jeg er ikke annerledes enn dere. En blir bare så lett bitter over ting en ikke forstår. Og det er så mye jeg ikke forstår.
• Jeg trodde du forstod alt?

Tomas var overrasket.

• Ikke menneskene, de har alltid holdt seg på avstand. De er en ukjent art. Du er det andre mennesket jeg snakker fritt med på det jeg kan huske.
• Marit var den første jeg kunne åpne meg for. Ellers var det bare fleip. Måtte være på topp hele tida.
• Det er en ting jeg ikke skjønner, hvorfor går dere bestandig rundt og sløver?
• Det er godt! Vi tenger å glemme, trenger å være litt fri.
• Så glemmer dere gleden, og blir slaver av friheten.

Tomas protesterte, han la ut om alt det farlige og utrygge som skremte ham. Om krig, miljø-ødeleggelse, men verst av alt Det Store Intet. Hva var det? Et hemmelig våpen, en åpning til et annet univers? Holdt hele kloden på å løse seg opp innefra?

• Har dere snakket mye om det?
• Ja, men bare på fleip. Noen sier det er kineserne som har gravd verdens lengste tunnel. Andre mener det er en evighetssøppelkasse. Ville ikke det være fint å ha et sluk for våpen, kjernekraftverk og stormannsgale politikere? Enten skikker du deg, ellers...
• Er det derfor dere ville hindre alle i å undersøke det? Var dere redd det jeg måtte finne på bunnen.

Tomas var virkelig skremt av vitenskapen. For ham så det ut som om all død og ødeleggelse hvilte vitenskapsmennenes arbeid. Bak det tøffe skallet var han livredd. Villkatt var også redd. Likevel, han måtte fortsette med å søke. Det går ingen vei tilbake.

• Stadig nye løsninger! Hver av dem skal løse ett problem, og skaper ti nye.
• Det er ikke en slik løsning jeg søker. Jeg søker De Vises Sten, kraften som gjør alle ting nye.
• Gjør ikke alle forskere det?

Tomas var oppgitt. Hvor mange ganger hadde han ikke hørt det? Hvor mange ganger hadde en eller annen lærd stått fram og sagt at her har vi Løsningen med stor L? Hva hadde det ført til? Bare nød og elendighet. Villkatt ville ikke gi seg, selv om Tomas hadde rett. Vi må søke en løsning. Vi kan ikke slå oss til ro før svaret er funnet.

• Hvor vil du lete?
• Husker du kampen i går, så du Kristin? Jeg tror hun kjenner en del av løsningen. Hun behersker frykten, hun tror det er en kraft utenfor oss selv, som gir den styrken.
• Ja, og mørket ville ikke ha henne.

En tanke for gjennom Tomas. Var det noe som hentet henne ut, fikk hun ikke lov å bli der hun falt? Han selv kunne ikke svare på det. Villkatt grep tanken. Tomas og Kristin kom ut, slitne, men uskadd. Mørket lyste sterkere enn sola. Dr. Nihilsen bare forsvant. Hvorfor skjedde ingenting da? Tomas prøvde å finne et svar.

• Kanskje var kraften utladd. Kanskje det går lang tid mellom hver utstøting.
• Tror du det?

Villkatt var skarp i stemmen. Tomas nølte.

• Nei, — nei.

Ute i stallen stelte Kristin og Marit for hesten. Mens hun lærte Marit å strigle, spurte Kristin:

• Har du sovet godt?
• Nei, jeg drømte så vondt.

Marit fortalte. Hun drømte at hun satt fast mitt ute i en stor sleip myr. Hver gang hun ville ta tak for å komme løs, gled grunnen unna. Like ved siden av henne var det et annet menneske som holdt på å synke. Men hun var for kald og stiv til å hjelpe.

• Er det noe som har plaget deg i det siste?

Kristin tok seg i det.

• Jeg skulle ikke spørre om slikt. — Vil du bli her et par dager så vi blir bedre kjent?
• Tusen takk! Jeg trodde ikke du tok i mot fremmede.
• Kvelden før slaget møtte jeg en mann. Han lærte meg mye.
• Den kvelden lærte jeg hva ensomhet er, hva tomhet er.
• Han snakket også om tomheten, om frykten for det ukjente. Om en gjeng som ødela alt han eide.
• Jeg var med i den gjengen, det var dem du møtte i går.

Marit følte seg lettet. Hun merket at Kristin ikke ville dømme henne for det hun hadde gjort.

• Var du med? Hvorfor lå du livløs i skogen? Jeg trodde dere holdt sammen?
• Jeg svek dem. Jeg advarte Villkatt. Derfor avviste de meg alle sammen, Tomas også.
• Du er glad i Tomas?

Kristin smilte.

• Ja, men han bryr seg ikke om meg!

Marit var på gråten.

• Det er mye du ikke vet.

Kristin fortalte hvordan Tomas hadde brutt med de andre for å bli hos Marit.

• Hvorfor gjorde han det ikke før? Hvorfor måtte han vente til det var for sent?
• Vet du hva det vil si å være redd? Du vet hva som skjer med dem som ikke kan rollen sin. Gutter skal være tøffe og barske..., og jenter er det nok av.

Hun fortsatte i en mildere tone:

• Tomas kan gråte, det har jeg sett. Men han viker unna fordi han er redd de spørsmål du stiller nå.
• Jeg har det på akkurat samme måten. Hvorfor må vi vike unna hele tiden. Hvorfor våger ingen si det de mener, vise det de føler?

Marit var fortvilet.

• Det koster for mye, ikke mange våger å betale innsatsen.
• Jeg vil betale!

• Bli her!
• Jeg våger ikke møte henne, ikke ennå. Jeg er redd.

Tomas hvisket slik at jentene ikke skulle høre det.

• Slutt å flykte. Snu deg og møt faren. Bare da kan du bli fri.
• Tomas, du må komme og hilse på Blakken.

Tomas og Marit gikk sakte over tunet. Rett før stalldøra fant hendene deres hverandre.

De ble tidlig ferdig med slåtten, og Kristin fikk hjelp med en del tungarbeid. Ved peisen den kvelden, fortalte Villkatt hvordan han ble Villkatt.

Huset han vokste opp i lå avsides. Det var ikke mange å være sammen med. Dessuten lærte han tidlig at en ærlig fiende er bedre enn en svikfull venn. Han hadde møtt begge deler. Ble leiesoldat lenge før han viste hva ordet betydde. Han kjøpte vennskap for slagne fiender. For tap var det ingen betaling.

• Hva slags venner var det, som drog seg unna når de trengs mest?

• Fryktløse venner, trygge bak gjerder og porter. Trygge i hverandres selskap. Fullt visse på at krigeren vil ofre alt for deres nåde og gunst.
• Gjorde du aldri opprør?
• Jo, det var slik jeg ble Villkatt.

Han fortalte om aprildagen for mange år siden. Den dagen han aldri kunne glemme. Det begynte med at det gikk krigsfilmer på TV. Noen fant på at de ville leke Gestapo, og Villkatt var det selvsagte offer. Dessuten var han alene hjemme.

De forregnet seg, han drev dem ut av huset med små tap. En bokhylle var veltet, en kopp knust. Nå var de på vei ut i minefeltet bak huset. Utallige kamper hadde lært Villkatt at teknikk kan erstatte styrke og antall. Derfor hadde han lagd minefeltet med snarer, fotangler og annen styggedom. De fleste kom seg uskadd gjennom. Bare bandelederen ble fanget av en snare. Han lå og hånflirte, til Villkatt stanset ham med et spark i forbifarten. Gutten reiste seg ikke mer, og Villkatt ble Villkatt.

Saken ble henlagt. Det var et hendelig uhell, et gutteslagsmål.

• Du skulle behersket deg. Ikke la deg erte.
• Jeg vet, men hvilken trøst er det i det? Hva skal du gjøre når de stadig fyrer under kjelen? Når ingen er der for å lette på trykket. Stakkars han som var for nær da kjelen sprang. Jeg tok det like tungt som hans egne. De sier jeg er gal, men ingen bryr seg om hvorfor.

Han fortalte om noen av sine kamper. Han både brukte og smakte mange slags våpen. Særlig dyktig ble han aldri, men tålte mer enn de fleste av stikk og slag. En gang var det en kanalje som ville bore Villkatt i senk med en naver. Det var ikke første gang de sloss, men denne gangen var det den andre som begynte. Forsøket kostet lømmelen en blodig nese. Verre var det at de nesten holdt standrett over Villkatt. Uten at noen spurte hvorfor det lå et stort bor på tunet. Eller for den del hva de hadde boret i.

• Er du bitter for det som har skjedd?

Spurte Marit.

• Bitter eller lei, — jeg vet ikke. Det har gjort meg sterk.

Villkatt var trist da han sa det. Men så kom det gode humøret veltende.

• Nå skal vi ikke sitte her og sture. Kristin kan du en historie?
• Jeg kan mange, men i kveld skal dere få min egen.

Kristin hadde bodd på Huldreseter som plassen het, til hun begynte på skolen. De hadde sau, og faren drev i skogen. Det var ikke mye å bli feit av. Da Kristin skulle begynne på skolen, flyttet de inn til byen. Hun trivdes ikke, for byungene plaget henne. De spurte henne hvorfor kua har hale og fire spener. Kristin svarte som sant var. At kua slo fluer med halen, og spenene var for kalven. Da lo de andre ungene rått. For alle viste jo at når du pumper med halen, kommer det helmelk, skummet melk, surmelk og fløte. Ja det var ikke riktig sant det heller. Melka kom fra meieriet den. Hjemme lo de bare.

• Ikke bry deg om den du. Stakkar, de har vel aldri sett ei ku.

Men hun lærte seg å tie stille. Lærerne trodde hun var dum, fordi hun aldri sa noe. De viste vel ikke bedre. For å beholde forstanden, skapte hun sin egen verden. Hun drømte at en dag skulle hun reise fra alt sammen.

Med tida ble hun så gammel at guttene begynte å løpe etter henne.

De andre jentene var med på guttenes lek, hylte og bar seg. Kristin ville ikke vite av slike frierier. Derfor gikk den første som prøvde seg i bakken med et smell. Han kom seg ikke før han ble samlet opp av en lærer. Da rektor ville forklare at gutten bare spøkte, svarte Kristin kvast:

• Skal de spøke, får de gjøre det med en annen. Jeg og det jeg har fått utlevert er ikke leketøy!

Etter det var hun fri for påhengne friere.

En sommer ble drømmen for sterk for Kristin. Hun kjøpte hest, og drog hjem til Huldreseter. Hovedhuset hadde de brukt som hytte, men uthusene stod til nedfalls. Etter å ha bøtt de verste manglene, berget hun vinterfor til hesten. Første vinteren drev Kristin i skogen. Hun fikk en ulendt teig som ingen syntes det var verd å drive ut. Han som eide skogen sa at alt som ble kjørt fram skulle være hennes. Det ble vel ikke stort å tape på den handelen. Hun slet jevn og trutt med motorsag og hest. Da våren kom var det atskillig tømmer som skulle kjøres til saga. Sagmesteren ville fridd på stedet, — hadde han vært ti år yngre og ugift. Make til kvinnfolk hadde han aldri møtt.

Nå kunne hun sette i stand gården, med eget virke og hjelp fra naboene. De forstod at dette var alvor. Etter hvert begynte hun med sau igjen. Dessuten tjente hun litt på å foredle noe av ulla selv. Håndspunnet, plantefarget garn og tovede plagg gav bedre pris en ull. Hun lignet mest en heks der hun stod med fargekje len. Om vinteren hadde hun og hesten arbeid i tømmerskogen. Ettersom tida gikk fant hun seg godt til rette, og ble respektert av alle.

• Når du kommer så godt ut av det med folk, hvorfor er du så mannevond da?

Det var Tomas som spurte.

• Det er dem som kommer å tråkker og ødelegger. De påstår at gården ikke er drivverdig. Og jeg har vært plaget av innbrudd. Ingen bryr seg om det. Gården er ikke verd noe likevel.

Hun fortalte om den gangen hun tok en kjeltring på fersk gjerning. Han forsvant i en hvis fart da hun slapp ham, men først brukte han en veldig kjeft. Det er ikke rettferdig at noen skal ha det så godt. At hun ikke kunne unne ham det vesle skrotet han ville ta med seg. Det var helt sikkert overforsikret i alle fall. Hvorfor det var urettferdig å ha det godt, ville han ikke ut med.

• Du vet, det er to måter å fremme likhet på. Enten kan du arbeide for at alle skal ha det like godt, eller du kan forby at noen skal ha det bedre enn andre. "Ikke for at vi vil ha det slik du har det, men du skal være som en av oss. Du må ikke tro at du kan ha noe mer eller bedre enn oss. Det er ikke rettferdig!"

• Den styrken du har, kraften, hvor kommer den fra? Det føles så fritt og godt her.

Kristin var taus en lang stund, så sa hun:

• Tenker du på kjærligheten? Kjærlighet er noe annet enn de fleste tror. Kjærlighet er kraft, til å tjene, å hjelpe — og til å tåle.
• Motstanderne våre gav seg da de møtte vennlighet. De hadde aldri ventet at sinne deres skulle bli møtt av åpne armer. Jeg begriper ikke hvordan det skjedde.
• Det var mulig fordi vi ikke kjempet med egne krefter. Vi kjempet for kjærligheten. Ikke for å verge liv og lemmer. Og en ting til, det lærte jeg i møte med Villkatt: Kjærligheten vokser ved bruken. Jo mer du gir, jo mer får du.
• Jeg merket det jeg også enda jeg ikke trodde det skulle gå.

Slå først, og slå hardt, det hadde Tomas lært. Kristin var enig det hadde vært et vågestykke. Likevel hadde varmen trengt gjennom ispanserne, og tent en gnist. En varme mange av dem ikke hadde følt siden de var 4 — 5 år. Nå var det Villkatts tur til å spørre.

• Hvor kommer kraften fra? Utenfra sier du?
• Har du hørt om Han som drepte Døden.
• Drepte Døden? Hvordan kunne noen drepe selve døden?

Tomas protesterte, men Kristin fortsatte.

• Han gikk frivillig i døden, og ble drept etter alle kunstens regler, for folk hatet ham. Han var for god til å leve. En hån mot alle dem som gjør så godt de kan. Han tålte ikke urett og hovmod. Likevel, etter tre dager måtte døden gi fra seg sitt bytte.
• Hvor er han nå?

Det var tydelig at Tomas ikke trodde på henne. Kristin prøvde å forklare at etter at han var sett i live, gikk han inn i en annen verden.

• Han gav oss Kjærligheten. Sa at den var fri for alle som vil ta imot.
• Og det tror du på?

Stemmen til Tomas lød hånlig. Kristins øyne lynte da hun svarte.

• Ja!

Tomas ble spak, da han så blikket hennes, men det var ennå mye som måtte forklares.

• Selvfølgelig er det en naturlig forklaring. Men hva vet vi om naturen.

Det var alkymisten som blandet seg i diskusjonen. Tomas holdt på sitt.

• Det må være eventyr eller sagn. Døde står ikke opp!
• Hvorfor sier du det?
• For det første hvorfor skjedde det bare en gang? Hvorfor har det ikke skjedd oftere?
• Vi vet bare om ett dokumentert tilfelle. Det betyr ikke at det ikke kan skje igjen. Tvert i mot, om det har skjedd en gang beviser det at det er mulig. Ville du si at verden ikke finnes, fordi den bare har blitt skapt en gang.
• Han som seiret over døden sa at en gang skal vi alle seire.

Kristin sa det siste stille og forsiktig. Tomas tvilte fremdeles, og Villkatt forsatte på sin forklaring.

• Jeg tror vi tar feil om vi ser på døden som uovervinnelig. At vår verden er den eneste. En dag skal jeg finne ut hva som skjuler seg bak mørket.
• Hvordan skal du komme tilbake.

Villkatt lo, han ventet ikke å komme tilbake. Dessuten hvem ville tro ham om han gjorde det. Alle ville mene han var gal.

• Når vil du dra? Vi trenger deg her.

Stemmen til Marit skalv.

• Ikke vær redd, jeg ser at det ennå er mye jeg må vite før jeg drar. Helst ville jeg vente til jeg vet mer om det som venter oss.
• Da du fikk oss med på dette, sa du at vi skulle kjempe.

Tomas følte seg skuffet utenfor.

• Alt dere tenker på er religion, filosofi og store tanker. Du har vel ikke tenkt å la oss bli stående alene i den kampen du har satt i gang.
• Jeg er lei for at det blir så mange og store ord. Jeg er nødt til å tenke og vite selv om jeg sloss. Det er viktig å vite hva en gjør, og hvilke følger det får.
• Dere er på viddene likevel. Hva har et liv etter døden med kampen her å gjøre?
• Det verken kan eller vil jeg svare på. En dag vil det kanskje bli ditt fremste våpen. Men først skal du få se at Villkatt ikke har glemt sine gamle kunster!
• Og mor Kristin skal vise at ennå lever krefter som verden har glemt.
• Og jeg, hvilket valg har jeg? Bak meg lurer døden, foran ligger fienden.
• Du skal ikke kjempe alene Tomas!

Sa Marit, og gav ham en klem.

Villkatt kom sjanglende nedover Storgata. Han var enda mer lurvete enn vanlig, og danset etter en indre melodi. Den siste turen hadde vært hard, men morsom. Han hadde vært instruktør på et villmarkskurs. Nå manglet det bare et par innkjøp før turen hjem. Da var det gjengen stoppet ham.

Lederen var ei jente, som het Jane. Den lyse sommerkjolen hennes stod i skarp kontrast til Villkatts tunge, mørke antrekk.

• Hvor kommer du fra?
• Derfra.

Han hyttet oppover gata.

• Bor du her?
• Hvorfor kommer du hit da?
• Det raker deg ikke!
• Si det ellers melder jeg deg!
• Gjør det du mor!
• Hva skal du her?
• Kjøpe gammelost.
• Gammelost, du kan da ikke spise det.

Villkatt roser gammelostens fortreffelighet, og ser hvordan de blir mer og mer grønne i fjeset. Dessuten finnes det ikke noe sikrere middel mot giftelystne kvinnfolk.

• Spiser du noe annet?
• Jo da, rakfisk, men den må være godt moden. En gang jeg lå på ei seter, hadde vi ikke mer lys igjen. Da tok vi lokket av rakfiskbutten og satte den på bordet. Bedre lys og bedre mat har jeg aldri hatt.
• Du spiser vel rotter også?
• Ja, frityrstekte rotter fine og sprø, smaker som kylling. Kokt rotte har jeg også prøvd, men den var seig som fy. Kanskje den var gammel? Vil du ha oppskrift på revekake? 1
• Nei takk! Hva er det du arbeider med?
• Jeg er direktør for et omreisende loppesirkus.
• Du ser jammen slik ut!
• Det kan du si! Jeg tør ikke si hva dere ligner.
• Si det!
• Det er så stygt, at jeg kan ikke få sagt det!

En av guttene ble fornærmet, og ville sloss.

• Pass deg! Jeg har svart belte i karate.

Villkatt bukket dypt, og gikk i kampstilling. Den andre fikk det travelt med å trekke seg. Han ville ikke skade noen. Villkatt vendte på hælen og gikk med hånlatteren i ryggen.

Nå hadde de sikkert nok å snakke om for ei hel uke. Bare han kunne ha vett til ikke å svare dem. Det nytter vel ikke det heller atale som de er. Skulle hatt bekenglene på skauen et par uker. Så kanskje det kunne bli folk av dem. Særlig det djevlefrøet av ei jente. Like vakker utenpå og tom inni som et utblåst påskeegg. Hinmann hente dem en for en!

Storgata 12 var en levning fra den tid det var fint å bo midt i byen. Hoveddøra vente ut mot gata. Ved siden av huset var det en port i gjerdet, som førte inn i bakgården.

Jane ville hjem. I det hun kom forbi huset kom en mann ut av gatedøra og grep henne. Han skjelte jenta huden full, og drog henne inn. For en tilfeldig tilskuer, så det ut som om hun var en ulydig datter som ble tauet inn for en overhaling.

Karin var ikke riktig tatt opp i gjengen. Hun holdt seg litt i utkanten, og så hva som skjedde med Jane. De andre brydde seg ikke om det. Da Karin prøvde å få dem til å hjelpe, trakk de seg unna. Best å ikke bli blandet opp i noe.

Hun grep tak i Villkatt da han kom tilbake.

• Noen har tatt den jenta du kranglet med!
• Kunne ikke karatemesteren deres ordne opp med dem?
• Dette er alvor! Noen har kidnappet Jane.

Villkatt visket mot himmelen:

• Det var da ikke så bokstavelig ment!

Høyt sa han:

• Hvor ble det av henne?

Karin pekte på døra. Han trakk henne i skjul i et portrom på andre siden av gata. Hun ventet mens han hentet pakningen sin. Den var gjemt i en park i nærheten.

• Nå må du varsle politiet, så skal jeg prøve å oppholde dem så lenge. Løp nå og lykke til.
• Takk, men vær forsiktig!

Villkatt gikk rett bort til nummer 12 og banket på til det ble åpnet.

• Vi kjøper ikke ved dørene!

Villkatt satte en fot i dørsprekken.

• Og jeg selger ikke ved dørene.
• Hvis du vil omvende meg, kaster du bort tiden. Det finnes ingen gud. Gud er død!
• Tror du, din ugudelige hedning. Jeg vil dele byttet.
• Hva er det for bytte du snakker om.
• Jeg vil ha halvparten av løsepengene.
• Du er gal! Jeg har ingen ting å kreve løsepenger for. Gå ellers må jeg ringe politiet.
• Gjør det, så kan de svare på hvor det ble av jenta.

Villkatt beskriver Jane. Kidnapperen lyser opp.

• Det er datteren min Jane. Du er virkelig gal.

Roper inn i huset.

• Det står en gal mann her. Han påstår at jeg har kidnappet min egen datter.
• Hun kom vist ikke helt godvillig?
• Jeg har sagt henne gang på gang at hun ikke får lov til å være med den banden. Jenta vil bare ikke høre.
• Du burde øve hustukt litt mer diskre, det blir så lett misforståelser av slikt. Kanskje jeg kan få komme inn å se at alt er vel? Hvis ikke vil politiet kunne berolige meg.
• Så kom inn da!

I det døra smalt i bak ham, kjente Villkatt et stikk i låret. Så ble alt svart.

Han våknet av at han lå og spydde. Hender og føtter var bundet. Ettersom hodet klarnet, vred han seg unna sølet på gulvet, og oppdaget at han lå i et gammelt fjøs. Jane var også bundet. Hun lå ved siden av ham. Det så ikke ut til at hun hadde vært bedøvet.

• Hvorfor er du her?
• Jeg er utgått for å frelse deg.
• Du er en fin frelser. Du ser ut som Vår Herre selv. Like allmektig som ham er du også.
• Skal det være ros av meg? Eller spotter du Vår Herre.
• Hvis det finnes en god Gud, — hvorfor lar han oss ligge her.
• Det får du spørre Han Sjøl om.

På gulvet stod det ei brennende fjøslykt. Rett over lykta stod et spann på ei hylle. Fra spannet gikk det ei snor ut av fjøset. Det var ikke vanskelig å forstå hensikten med opplegget.

• Nå kommer det snart noen og finner oss.

Jane prøvde å være optimistisk.

• Vi får håpe det!
• Når politiet kommer, stormer de huset og fanger kjeltringene.

Så kommer de og henter meg.

• Du har sett for mye på detektimen! Hvis de der ute blir redde, rykker de i tauet. Og så boff! Når asken er kald, finner de kanskje en svidd knokkel eller et par tenner.
• De kan umulig være så grusomme.
• Det er ikke lenge siden de ville ha brent deg offentlig. Og hvem spør etter et gammelt katteskinn.
• Jeg nekter å tro det!

Jane ble hentet. Hun vred seg og sparket så godt det gikk mens hun truet med alt i det høye og det lave. Kidnapperne bare lo og trakk henne med seg. Det siste Villkatt hørte var:

• Jeg vil ikke, jeg vil ikke!

Det var en helt annen jente som kom tilbake. Hun stabbet for egen maskin så godt de bundne beina tillot, og kinnene var grimete av tårer. Den ene terroristen satte en fot på ryggen til Villkatt, og annonserte som en herold:

• Hennes majestet Prinsesse Vil Ikke av Guldberg.
• Deres majestet må unnskylde at jeg ikke reiser meg. Jeg er litt nedtrykt i dag. La hennes majestet sitte ved min høyre side.

De satte Jane der han bad om. Så gikk de over tauene hans, og spurte hvordan han har tenkt å komme ut av denne knipa.

• Jeg skal sublimere. Forsvinne som røyk i storm!
• Tviler ikke! Snart forsvinner du som en røyk.

• De slo meg. Jeg ville ikke hjelpe, så slo de meg. De ringte til pappa, men han ville ikke høre på meg. Den idioten bare slengte på røret. Han tenker mer på formlene sine enn på sin egen datter.
• Formler? Jeg trodde de var ute etter penger.
• De sa de ville ha koden til CMP. Så fikk de meg til å skrike.

Han svarte ikke ett ord, bare slang på røret.

• CMP, er du datter av professor Guldberg?

Villkatt hadde en gang hatt professoren som foreleser. CMP, Compact Multi Purpose, var et prosjekt for konstruksjon av små atomreaktorer. Målet var å finne metoder for å lage reaktorer med minst mulig radioaktivt materiale. De skulle også være så små og lette som mulig, slik at de for eksempel kunne brukes om bord i skip. De kunne også brukes til isotop-produksjon. Til å lage nye radioaktive stoffer, slike som brukes på sykehus. Guldberg var en av opphavsmennene til dette arbeidet. Nå fantes alle opplysninger lagret som datamodeller. På den måten kunne en prøve ut en konstruksjon i datamaskin før den ble bygget.

Selv om hele prosjektet var sivilt, ble alle opplysninger holdt hemmelig. Adgangen til programmet var beskyttet av flere lag med koder. Likevel fantes det noen få personer som kunne tillate at programmet ble overført til en annen maskin. Guldberg var en av dem som kjente koden for overføring.

• Hvis du virkelig er det, var det godt han holdt tett.
• Jeg ser ikke sammenhengen.
• En last med reaktorbrensel ble stjålet for en måned siden. Hvis de har reaktivt materiale, og ønsker å lage en bombe, må de gjøre en del fine beregninger. Ellers går ikke bomba av,— eller den eksploderer mellom hendene på dem.
• Det er da tusenvis av fysikere i verden. Hvorfor velge pappa?
• Fordi han vet det de vil vite. Han bor i et fredelig land. Og han har ei datter de kan kidnappe, og pine til han gjør som de ber om.

Jane lå ved siden av Villkatt. Hun var bundet med remmer, ikke tau eller lenke. Da var det alltid et håp. Han prøvde å velte seg over henne for å nå remmene. Hun vek unna.

• Ligg stille jente!

Villkatt freste, og gjorde et nytt forsøk. Der fikk han tampen mellom tennene og drog til. Jane ynket seg da remma ble strammet. Der gikk spenna opp.

• Prøv å vri deg løs.
• Au! Det gjør vondt!
• Kom igjen!

Til slutt fikk hun løs hendene, og ville begynne å løse de andre reimene. Han måtte true henne til å løse seg først. Det gikk lett kidnapperne stolte så mye på knutene sine at de hadde latt ham beholde kniven. Sekken hans var også i nærheten.

Så var det å tenke på retretten.

• Nå må vi gå.

Jane gikk mot døra.

• Nei, denne veien Deres Majestet!

Innerst i fjøset var en dass. Hullet var stort nok til at en kunne gå nedenom og hjem, og tallen var hard som fjell. Denne utgangen hadde også den fordelen at den vente bort fra hovedhuset. Villkatt smatt ut og tok med seg sekken. Jane nektet. Ingen skulle få henne til å gjøre noe så fælt. Bare tanken gjorde henne kvalm. Villkatt lokket fra undersiden.

• Pus, pus kom da pene pusen!

Da gikk det i fjøsdøra, og Jane stupte mot tryggheten.

De løp for livet mot skogkanten. Plutselig streifet en lysstråle over jordet. Villkatt kastet seg over Jane og trakk henne ned. Hun misforstår, og vil gjøre motstand. Han klemmer henne ned mot bakken. Jenta er myk og varm, og Villkatt reagerer som en mann. Tankene hans er andre steder. Han følger lystrålen med øynene, og hører de roper at han er sett. Er kroppen hans tykk nok til å stoppe et skudd? Det er tryggest å ligge helt stille. Er de virkelig sett, får fienden komme å hente dem. En skuddsalve rev opp jorda bak en busk. Ingen gikk for å se på resultatet.

Jane virker mer rolig nå.

• Er du rolig nå?
• Ja, la meg være.
• Ligg helt rolig!

Han rullet av henne, og hun for som et lyn mot skogen. Skuddene knitret i korte salver. Dumme kvinnfolk, hvorfor måtte du løpe slik.

Nå var oppmerksomheten rettet mot skogen. Villkatt snek seg opp på gården. Bilen sto med åpne dører, en fyrstikk i rattlåsen, og den er ute av drift. Brannbomben i fjøset virket etter sin hensikt. Flammene slikket over taket

sekunder etter at han trakk i snora. Kidnapperne stormet tilbake for å komme seg vekk. Ingen så en skygge som forsvant i skogkanten

.betjent Wold kom sammen med Karin da han ringte på hos Guldberg. Han presenterte seg, og fortalte hva Karin hadde sett. Dessverre hadde det tatt en halv time å ta opp forklaring og sette i gang undersøkelse. Guldberg spurte:

• Hvorfor tok det så lang tid før dere gjorde noe?
• Det var en så alvorlig og usedvanlig, at vi måtte være absolutt sikre.
• Og dere ble overbevist?

Eieren av huset var bortreist, men politiet fant bakdøra brutt opp. I entreen var det spor etter kamp. Utenom Karin var det bare en lurvete omstreifer som hadde vært vitne til kidnappingen. Han lovet å oppholde de mistenkte. Da patruljen kom til åstedet var han borte.

• Han ble vel lei av å vente.
• Enten det, eller han har fått penger til ei flaske. I alle tilfelle har vi sendt ut melding om at han skal innbringes øyeblikkelig når han blir funnet.

Karin ville protestere, men ble avbrutt av telefonen. Guldberg tok den, og hørte Janes gråtkvalte stemme:

• Du må gjøre som de sier! Gi dem koden til CMP!
• Jeg kan ikke jenta mi.
• Du må!

Fru Guldberg blandet seg i samtalen:

• Gjør det!
• Svar pappa, de dreper meg!

Han la på røret med et smell.

• Din elendige idiot, hva skulle det være godt for? Bryr du deg mer om formlene dine enn om din egen datter? Du er et grusomt udyr. Så lenge ingen leker med maskinene dine, kan de gjøre hva de vil med datteren min.
• Hør her!
• Jeg vil ikke høre på deg ditt svin!

Hun løper på dør. Guldberg prøver å forklare seg. Han kunne umulig gi terroristene det de ba om. Ved å legge på røret, håpet han at de skulle slutte å plage Jane. Det ville ikke ha noen hensikt om han ikke hørte det. Deres største trumf var at han ikke ville kunne holde ut skrikene hennes. Wold spurte:

• De frykter altså at programmet kan benyttes til en bombe?
• Det er en teoretisk mulighet, ja.
• Og det er ikke mulig å gi falske opplysninger?
• De ville bare bli fristet til å tukle med materialet. Selv om det ikke blir noen kjernereaksjon, vil spredning av de radioaktive stoffene være en katastrofe.
• Tenker du ikke på at det er en teoretisk mulighet for at de dreper Jane?

Fru Guldberg var kommet tilbake.

• Det er ikke bare en teoretisk mulighet, kanskje er hun død!

Hvorfor i all verden måtte du ta den jobben på Kjeller. Det følger bare død og ødeleggelse med atomkraften.

• Ikke bare død. Vi produserer isotoper til medisinsk og vitenskapelig bruk. Tenk hvor mange liv det har reddet.
• Å ja, tenk på det! Din egen datter kan du ikke redde. Si ett ord, og hun kommer uskadd tilbake. Ett eneste ord, er det for mye å kreve.
• Ett eneste ord, og vi får et nytt Hiroshima, et nytt Tsjernobyl. Ett ord og en by går til grunne, blir det Jerusalem, Johannesburg, London ...
• Er du ansvarlig for hva terroristene gjør? Du har en datter å tenke på!
• Du snakker som om vi er de eneste som har en datter. Der bomben smeller vil det være mange døtre, —og sønner, mødre, fedre.
• Det kommer til å skje uansett, du er ikke den eneste som har de opplysningene som skal til.
• Så la det skje! Jeg kan ikke si noe.

Telefonen ringte, det var lensmannen i Marker. To menn med automatvåpen var blitt pågrepet ved et nedlagt småbruk. Spor på åstedet tydet på at kidnapperne var pågrepet. En hadde ennå ikke funnet Jane, men den nedbrente låven var ikke undersøkt. Det var grunn til å frykte det verste. Etter at politiet hadde gått, ble ekteparet sittende å gruble.

• Jeg skulle hørt på deg! Hva hjelper alle verdens unger, når jeg har mistet min egen Jane? Hvorfor måtte jeg være så sta?
• Det er ikke din feil. De udyrene skyr ingen ting, hva betyr et menneskeliv for dem? Ikke mer enn en flue, om det tjener Saken at de dør. Men hvorfor Jane, hvorfor?
• Det min feil alt sammen!

Karin prøvde å forklare dem at det ikke var sikkert at Jane var død. En hadde tross alt ikke funnet noe som helst. De voksne ville ikke høre. Ville ikke bygge på drømmer og håp som kunne knuses med et eneste ord. Karin ble sint.

• Jane lever!

Ropte hun, og smalt igjen ytterdøra.

Villkatt tuslet forsiktig inn i skogen, det var vanskelig å gå stille i mørket. Under ei gran tett barskjørt, krøllet han seg sammen i fosterstilling og sovnet. Den bitterkalde timen før soloppgang gjorde slutt på hvilen. Skogen lå stille, uten spor av aktiviteten før om natta.

Nå var det på tide å foreta seg noe. Han var urolig for hva som hadde hendt med Jane. Rundt gården hadde politiet sperret av med plastbånd. Hadde de tatt seg bryet med å undersøke i utmarka, ville de funnet spor av bare føtter i en gjørmepytt like ved skogkanten. Villkatt fant dem, det var ikke spor av blod i nærheten, så hun var tydeligvis forholdsvis uskadd. Dessuten hadde hun løpt skoene av seg. Det var en fordel, ikke mange løper barbeint i skogen.

Likevel var det ikke enkelt å følge sporet. På hard mark fantes ikke spor i det hele tatt, og hun hadde flere timers forsprang. Han bestemte seg for å gå på overvær. Med alle sanser åpne stod Villkatt stille, lenge. Han viste ikke hva som fikk han til å gå i en bestemt retning, stanse, lytte smake på lufta gå noen skritt igjen. Et knekk i en kvist, nå hadde han retningen.

Jane hadde sluttet å løpe da han fant henne. Hun satt på en stein med ryggen til. Han snek seg frem som en jeger, men stoppet på omtrent ti skritts avstand.

• Jane.

Stemmen var forsiktig. Hun snudde seg, usikker på om hun skulle velge flukt eller kamp.

• Så da pus,— pus, pus. Komme da fine pusen.

Villkatt sitter på huk og lokker.

• Jeg er ikke pus!

Jane blir rasende og går mot han.

• Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre. Din elendige gamle gris.
• Hold kjeft! Om jeg var ute etter det du tror, hadde jeg mer glede av en tørr stokk.

Nå var det Villkatts tur til å bli rasende. Hadde han ikke dekket henne med sitt eget liv?

• Kom deg vekk før jeg spyr!
• I like måte, din heks!

De ble sittende å vokte på hverandre som to kampklare hannkatter. Ingen av dem ville være den første til å vike. Ingen av dem var trygg på hva som ville skje om en mistet motstanderen av syne.

Villkatt samlet kvister til et bål. Det var forbasket at en ikke kunne nærme seg dette mennesket uten at det ble bråk. Med kvisthaugen i favnen, kom han nærmere Jane. Når hun reiste seg, gikk han et skritt tilbake, og begynte å stelle med varmen.

• Kom og varm deg litt.
• Jeg vil ikke sitte ved samme bål som deg!
• Kom og sitt hos meg i lyset.
• Jeg vil heller se på stjernene.

Han stelte med bålet, og la på et par grove stokker. Da det var god fyr i stokkene, trakk Villkatt seg unna.

Det er romantisk med måneskinn. Bortsett fra om en er våt, kald og redd. Et flammende bål derimot... Jane hadde naturligvis hørt om en skjebne verre enn døden. Hun var overbevist om at det var det som ventet henne om hun kom for nær bålet. På den annen side, hun kjente allerede at døden bet med iskalde tenner. Tærne brant som ild, snart ville de visne bort hvis de ikke ble varme. Om kroppen bare ble tilstrekkelig gjennomfrossen, ville den bli et lett bytte for uhyret som lurte ute i mørket.

Angrep var uten tvil det beste forsvar. Jane fant seg en solid stokk, og gikk for å besette bålplassen. Varmen gjorde godt. Hun kjempet mot søvnen. Det var så deilig å legge seg ned, og med ett duppet hun av. Da kom Villkatt med mer ved til bålet. Han la jakka si over henne, så trakk han seg tilbake.

Jane våknet i grålysningen, og merket at det lå noe over henne. Da hun oppdaget hva det var, grøsset hun og krøp ut av jakka nesten uten å komme nær den. Villkatt kom til bålplassen straks hun hadde forlatt den, og tok opp jakten. En uforsiktig bevegelse fikk byttet til å bråvende.

• Hvorfor følger du etter meg hele tida?
• For moro skyld. Du løper godt.

Han nærmet seg forsiktig.

• Får jeg slå følge?
• Kom igjen da! Det er bedre enn at du lusker etter meg.
• Tusen takk.

De gikk lenge uten å si noe Jane foran, Villkatt tre skritt ut til høyre.

• Jeg trodde ikke du var i så god form?

Villkatt var imponert.

• Jeg trenger vel ikke være noen pyse, selv om jeg liker å kle meg ordentlig.

Mens de går forteller Villkatt om sportegn og andre merkverdigheter i naturen. Jane var så interessert, at hun glemte å holde avstand. Begge ble oppslukt av linneaens spinkle skjønnhet.

Den kvelden hjalp de hverandre med å samle ved til bålet. Straks varmen var klar, fant Villkatt fram tørre klær til Jane. Hun er temmelig skeptisk.

• Du må se å få på deg noe tørt. Det er ikke farlig, det er nyvasket alt sammen.

Han fant også såpe og håndkle.

• Får jeg antyde at krigsmalingen ikke er helt vannfast?

Jane snuste tvilende på klærne, men tok dem og gikk til vannkanten for å vaske seg. I mellomtiden stelte Villkatt bål og mat. Menyen var velling, fisk i folie og pinnebrød med rosiner.

Hun kom tilbake nyvasket og tørr, men temmelig utilpass i de nye klærne.

• Det var godt å bli tørr igjen.
• Ja, du var vel en smule fuktig i kantene.

Plutselig kastet han kniven forsiktig over henne. Jane skvetter og spør.

• Hvorfor gjorde du det?
• Jeg trodde det var huldra som stod der!
• Huldra, hva skal det bety?
• Har du aldri hørt om henne? Vakker som en drøm forfra, bak er det bare ei kurumpe og ingenting.
• Hvorfor kastet du kniv etter meg,— er du redd huldra?
• De påstår at om du kaster stål over huldra mister hun halen, og blir et skikkelig menneske. Snu deg, — jo vist virket det. Ingen hale!
• Du er gal!

Så var maten klar. Villkatt banket bøsset ut av to krus, og fylte opp med velling. Jane så mistenksomt på det grå sølet og snuste.

• Skal jeg spise dette?
• Nei, drikke!

Mens de nippet til vellingen stekte fisken i glørne. Å karre fisken ut av varmen var et lite sirkus. Pakkene var glovarme, og for ikke å brenne seg, måtte han nappe raskt og trekke seg tilbake. Etter noen minutter var maten kjølnet såpass at en kunne holdes i hånden. Villkatt pakket ut den ene fisken, og serverte den med store, elegante fakter. Som en oppvarter ved hoffet.

Jane viste også hoffmanerer. For det første var fisken full av bar. Dessuten hvordan skulle en få den i seg uten kniv og gaffel? Hun lærte raskt. Baret var av einer, og satte en fin smak på retten. Den var lett å spise, når en forsiktig tok en klype fisk, lå skinn og bein tilbake. Pinnebrødet falt ikke helt i smak.

• Æsj, det ser ut som brente mus.
• Spis!
• Det var jo godt!
• Du tror vel ikke jeg byr gjester på dårlig mat?
• Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Du er helt annerledes enn jeg trodde.
• Du også. Da vi møttes første gang, trodde jeg ikke dette var mulig. At du ville spise av min mat.
• Det hadde ikke jeg trodd heller, slik du beskrev den.
• Ja, det var en herlig blanding.
• Når jeg tenker over det, så var det litt råttent gjort å erte deg slik. Men du var jo med på det selv.
• Ville dere latt meg være, om jeg bare hadde gått videre?
• Antagelig ikke. Er du sint på meg for det?
• Jeg er vant til det. Det gjør ingen ting. Vil du vite noe rart?

Jeg drev med dere på samme måten. Dere forstod det bare ikke, og da blir det litt bittert.

• Var det derfor du serverte rakfisken?
• Ja, og dere ble så frydefullt grønne.
• Det verste er at vi trodde deg nesten.
• Jeg trodde vel mitt jeg også.
• Og nå er vi forandret begge to.
• Nei, vi har bare kastet masken. Nå kjenner vi hverandre, og trenger ikke spille roller lenger.
• Du holdt på å skremme livet av meg den kvelden. Jeg trodde du ville...
• Jeg vet det. Jeg måtte få deg i dekning. Det som er verre, er at jeg var hardhendt. At jeg ville være det.
• Jeg trengte det kanskje. Du så jo hvor dumt jeg oppførte meg da du slapp.
• Vil du la det være tilgitt og glemt?
• Ja, det snakker vi ikke mer om. Det hendte så mye den kvelden.

• Ofte blir det vennskap mellom kidnapper og offer. For å unngå det, er det best å glemme at offeret er et menneske som de selv.
• Det er det verste jeg har vært med på, men du slo det bort med en vits.
• Jeg ville ikke gi dem gleden av å fornærme meg. Det er flere enn den skurken som har fått lov å bruke meg til skammel.
• Fått lov sier du. Kunne du hindret det?
• Si det, jeg synes det var best å ta det på den måten. De kan ikke tvinge meg til noe jeg gjør frivillig.
• Du prøver å vri alt til det beste for deg.
• "Det gjelder å sno seg," sa ålen.
• Nå er du akkurat som faren min. Han satte livet mitt på spill for å berge den elendige formelen sin. For å spille helt.
• Hvor godt kjenner du far din? Tror du virkelig han ville ofre deg hvis han hadde noe valg.
• Hvordan kan du si det? Du kjenner ikke far min.
• Jeg vet mer enn du tror.

De ble sittende og stirre inn i varmen til det ble på tide å legge seg. Villkatt la ut soveposen, og fikk nødet Jane til å sette seg oppå posen. Selv ville han gå et annet sted, være i fred og fiske. Først åpnet hun soveposen, så kom bena nedi. Når morgenen kom, sov Jane godt innpakket i soveposen. Den kjentes så varm og trygg.

• Det var ikke meningen å ligge i soveposen din.
• Det var godt du gjorde det likevel. Det hadde vært en plage for oss begge om du ikke var uthvilt.

Frokosten var mager, te og kjeks. Jane badet og vasket opp. Da hun kom tilbake, tok hun opp tråden fra kvelden før.

• Vi ble ikke ferdig med det vi snakket om i går. Du brøt av som om du ikke ville si mer.
• Jeg måtte ha tid til å tenke. Til å velge ord.
• Har du valgt dem nå?
• Du tror at faren din ikke bryr seg om deg. Tror du ikke du betyr mer for han enn for meg som er en fremmed?
• Jo.
• Likevel vågde jeg livet mitt for deg.
• Ja, men faren min rørte ikke en finger.
• Hva skulle han ha gjort?
• Han kunne i det minste gjort det de ba om.
• Nei, det ville sette alt for mange liv på spill. Mitt og ditt ville være de første.
• Du har kanskje rett... Men vennene mine da? De stakk jo av alle som en.
• Nei, ikke alle. Det var en som hjalp, og ba meg hjelpe.

Villkatt beskrev Karin for en vantro Jane. At det skulle være Karin av alle mennesker. Hun som ikke var skikkelig med i gjengen en gang. Det var nok skaukattblod i henne. Skaukattblod som gjør fri til å gå sine egne veier. Til å hjelpe når det trengs, uten å tenke på hva andre vi si.

• Å de feigingene!
• Det må du ikke si.
• Er de ikke feige som stakk av kanskje?
• Vi er skapt forskjellig. Kunne en av dem tatt min plass? Om jeg dømmer, kan jeg da tåle min egen dom?
• Hvorfor hjelper du? Du sier jo selv at jeg er en fremmed.
• Jeg står i gjeld.
• Og nå ser du frem til en belønning som skal dekke den?
• Nei, det var en som gav meg livet sitt.
• Og han krevde at du skulle betale med ditt eget? Det er barbarisk.
• Han krevde ingenting, sa bare: " Vær ikke redd for dem som slår kroppen i hjel."

De ble sittende i taushet til morgenbålet brant ned, og ryddet leiren. Så begynte de å gå. Villkatt stoppet innimellom for å lytte og være.

• Vet du hvor vi er?
• Nei, men jeg vet hvor vi skal.

Fra baksiden av en ås kunne de se over toppen og ned på en gård som lå i skogkanten. Villkatt stoppet og nektet gå over toppen.

• Nå vil jeg ikke følge deg lenger. Gå ned på gården og be om hjelp.
• Skal du ikke bli med ned?
• Nei, mitt rike ender her.
• Det var godt å møte deg. Livet kommer til å bli annerledes etter dette. Jeg har lært mye.
• Jeg har også lært. Gå nå, gå i fred!

Han gir henne en papirlapp. Før hun får lest den, er Villkatt borte, gått i ett med skogen. På lappen stod:

"For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

omas og Marit satt i stua til Kristin. Det var så varmt og hjemmekoselig på Huldreseter, og stua hennes var blitt base for Skaukattene etter kampen om det store intet. Tomas fingret med et brev.

• Det er en innkalling til det militære.
• Men du var jo nettopp ferdig?

Marit protesterte.

• Denne gangen er det ikke øvelse. Kystanleggene er snart klar til bemanning.
• Kystanleggene?
• De er bygd for å verge kysten og havet vårt.
• Verge mot hvem?

Det var Kristin som spurte.

• Mot fienden.
• Fienden kommer herfra!

Marit la en hånd på hjertet.

• Hvordan kan noen tro at han lar seg stoppe av panser og kanoner?
• Jeg vet det. Og enda stoler vi på murer og sperringer, større kanoner og tyngre bomber. Hvorfor må vi drepe når ingen av oss vil annet enn å leve i fred?
• Det er ikke vår krig, la dem drepe hverandre som vil det. La oss leve og dø i fred.
• De kan drepe meg, de kan pine meg. De kan begrave meg død eller levende. Men ingen skal få tvinge meg til å grave min egen grav. Jeg reiser ikke.
• Enten du drar eller ikke. Kristin farer i krigen.
• Hva er det du vil kjempe for, du som har vendt både folk og fedreland ryggen? Hva vet du om kystanleggene?
• Jeg sloss ikke for verken folk eller fedreland. Det er min neste jeg vil verge.— Mennesket, det blir aldri trygt bak noen forsvarslinje.

Villkatt hadde lagt seg ved Røyritjenn for å fiske. Nå var det allerede over midnatt, men han lå fremdeles våken i den frostklare vinternatta. Selv om soveposen var varm, fikk han ikke sove. Det måtte være det uvante ved å sove på et nytt sted.

En bil kjørte på skogsbilveien et stykke borte, så hørte han hjul som sluret og ikke kom løs. Villkatt snudde seg på siden, det var ikke hans sak om noen kjørte vinter-rally om natta. Så ble det stille, mistenkelig stille.

Han krøp ut av posen, pakket sekken og la i vei. Det gikk ikke fort, den lyse sneen og de mørke skyggene dannet bedragerske mønstre. Bilen stod i veikanten, den hadde sklidd ut i løssneen og kom ikke løs. Da Villkatt kom nærmere, fikk han se at det satt to mennesker der inne. De satt tett sammen for å holde varmen.

Jenta hadde ei lang pelskåpe som hun prøvde å dele med kjæresten. Det hadde sikkert vært koselig, om det ikke var så bitterlig kaldt. Villkatt nølte litt før han gikk frem og tilbød sin hjelp.

Først lempet han sekken inn i bilen, og gav ordre om at de skulle finne noe å ta på seg. Selv gikk han for å finne ved til et bål. Litt lenger ned i veien lå ei tømmerlunne, der veltet han tre velvoksne stokker ut i veien. To stokker i bunn, og den tredje oppå, mellom stokkene rikelig med tyriflis og litt never. Det er ikke Skaukatts vis å ødelegge annen manns tømmer, men her gjaldt det å berge liv.

Da nyingen brant skikkelig gikk han tilbake for å se til de to i bilen. De satt fremdeles og hutret uten å foreta seg noe. Vill katt fikk dem ned til bålet, så lot han jenta krype ned i soveposen. Gutten, som kalte seg Jon fikk nøye seg med en ekstra genser og ei overtrekksbukse. Dessuten fikk han et par raggsokker utenpå skoene. Skiftet med langt undertøy forsvant ned i soveposen.

Ettersom jenta begynte å tine opp, drog hun kjensel på Villkatt. Det var Karin, hun som løp etter hjelp når Prinsesse Vil ikke ble fanget.

I den bitende kalde timen før soloppgang brøt de leir. Karin fikk låne ski og støvler, så Villkatt løp i sokkelesten. Sneen var kald, og det var skare. Skaren bar de to, men Villkatt trådte gjennom, og bykset fram som en elg. Han syntes det var bedre enn å trippe fram som en frøken på bytur. I unnabakkene skled Jon og han på hælene, mens Karin stod nede og ventet.

Slik kom krigen rekende til Huldreseter.

Tomas var den første som la merke til det underlige følget som kom inn.

• Hvem er de der to?
• Du ser da vel at det er noe katten har dratt inn?

Marit kunne ikke dy seg.

• Du hadde ikke vært særlig vakker du heller. Om du hadde ligget ved bål hele natten, løpt to mil på skaren etterpå.

• Hvem er de to egentlig?
• Statens fiender.
• Og dem kommer du hit med?
• Vi har jo allerede huset fullt, så to fra eller til... De hører selvsagt til den Indre Fiende.
• Hvordan vet du det så sikkert?

Tomas tvilte.

• Jenta heter Karin, hun er av Skaukattslekt som vi. Jon kjenner jeg ikke, men så sjelden vennskap er i disse tider, får en kjøpe det uprøvd.
• Det kan bli et dyrt kjøp.
• Jeg tenker vi tier om stive priser.

Marit så hard på Tomas.

• Hvor fant du dem?
• Jeg grov dem ut av ei snefonn ved Røyritjenn. De satt i en bil uten varme, så jeg tinte dem på bål, og jagde dem hit på skaren.
• Kanskje det var en felle likevel?
• Da nappet jeg åtet før den slo igjen.

• Dere lurer vel på hvem vi er?

Kristin grep ordet og presenterte Skaukattene. Tomas den Tviler, Marit, det lurvete skinnet Villkatt og Kristin som huser hele banden. Villkatt presenterte gjestene, jomfru Karin og hennes ridder Vesle Jon, på flukt fra sheriffen i Nothingham.

Tomas protesterte.

• Slutt å tulle!
• Jeg tuller ikke, vi må ha navn som ikke finnes i noe register.
• Kan du si, som har valgt selv.
• Må så være bror Ulv, —men "Navnet skjemmer ingen, om mannen ikke skjemmer navnet."
• Jeg er nok ulv, men jeg får nok være Tomas for det, enten jeg tror eller tviler.
• Husker du Jane Guldberg?

Karin brøt inn i kranglen.

• Prinsesse Vil ikke?

Villkatt flirte ved tanken.

• Hvorfor kaller du henne det?
• Da jeg prøvde å berge henne, sa hun bare "Nei, jeg vil ikke, jeg vil ikke!". Hun ville ikke være fange heller, så hjem kom vi til slutt.
• Nå er hun fange igjen.
• Hos terrorister?
• Kall dem gjerne det, men disse har gull på lua og loven i hånd.

Det var Jon som tok ordet, og Marit spurte:

• Hva skal det bety?
• Faren hennes er en av landets fremste fysikere, og Jane har gjort det heller skarpt i studiene.

Kristin ristet på hodet.

• Er det en forbrytelse, så takk og lov at jeg bare har folkeskolen!

Karin forklarte:

• Hun nektet å bruke evnene sine i Statens tjeneste, og oppfordret andre til å gjøre det samme.
• Hva vet vel Staten om Statens beste? Alle ruster for krig, fordi deres fiender gjør det. Begriper de ikke at alt den andre ønsker er fred bak trygge grenser.

Marit var sint.

• Hvordan kom dere to opp i dette?

Tomas var fremdeles usikker.

• I går natt var det min tur.

Karin fortalte hvordan de hadde oppdaget en bil med slukte lykter i oppkjørselen da de kom hjem fra fest. De flyktet i vill panikk, til de kjørte av veien ved Røyritjenn.

• Flukten var kanskje ikke så blind som dere tror. Pus drømte at det var storfisk i å få i natt.
• Et slikt storvarp tar jeg ikke hver dag!
• Hva vil dere gjøre med oss?

Jon var engstelig.

• Ikke vær redd, vi vil dere ikke noe vondt.

Kristin trøstet.

• Du er vel klar over at det er straffbart å skjule oss?
• Straffen er større for å ikke gjøre det.
• Gi oss litt niste, så er vi borte med en gang!
• Dere går ingen steder! Vi kan nok tenke hva dere vil svare om dere blir tatt og forhørt.
• Hva er det dere mangler her?
• Ingen ting! Vi vil bare ikke sette sikkerheten deres i fare.
• Sikkerhet?

Villkatt lo.

• Vi har ingen sikkerhet.

Marit falt inn:

• Sikker er bare den som er fange bak egne murer. Vi valgte friheten.
• Og fangene forakter oss fordi vi er fri. Enda de ikke vil være fri, skjærer friheten vår dem i hjertet. Det plager dem at vi har det så uforskammet godt i vår utrygghet.

Det var Kristins tanker. Karin innvendte:

• Dere får alt til å virke så enkelt. Så godtroende og viss på at intet ondt kan ramme dere. Se dere rundt! Slutt å drømme om en frihet som ikke kan krenkes.

Jon ville gå. Det ville ikke være plass til alle seks i samme fengsel.

• Det finnes bare ett fengsel som kan holde oss, viljeløsheten.

De kan ikke ta friheten fra oss med fengsel og tortur. Ikke før vi selv gir oss for å få fred.

Jeg trodde jeg var fri. Jeg hadde trygghet, en jeg som fulgte mitt minste vink. De så opp til meg, ville være som jeg var.

Da de tok Marit fra meg, forstod jeg at jeg var en fange av gjengen. At jeg aldri hadde vært fri.

Jo da, jeg var sjef, ja leder... Så lenge De ville.

• Du snakker som du har vett til.

Karin avbrøt.

• Jeg skal bevise at jeg har rett. At vilje er sterkere enn våpen.
• Hvordan?
• Ved å nekte å tjene vår store og allvise Stat.
• Hva så, de finner deg nok snart.
• Det blir nok heller jeg som finner dem.
• Du tenker vel ikke å melde deg?

Marit protesterte.

• Skal giftåtet virke, må dragen svelge det.

Villkatt sa:

• Jeg burde be deg la være, men jeg kan ikke. Døden døde da den slukte livet. Natten kan aldri sluke dagen.

Kristin sang "Dine tanker er fri".

• Og slik vil det alltid bli, dine tanker er fri.

Da Tomas var klar til å gå for å melde seg, klemte han Marit inntil seg, og strøk henne over håret.

• Vi møtes igjen! Om ikke før, så på den andre siden. Det vet jeg, og tviler ikke.

Langvassholmen var et underlig sted. Mitt i en bratt U-dal i høyfjellet hadde naturen lagt igjen en pukkel av granitt som isen ikke rådde med. Siden kom kraftutbyggingen og forandret dalen til en sjø. Fremdeles lå et tynt morenelag her og der på den blanke skallen, og det var noen få forvridde trær.

Stedet var som skapt for dem som trenger å sitte i fred og stillhet og begrunne sine synder. Den gamle brakkeriggen fra kraftanlegget ble kjøpt og fløtt til holmen. Så var ikke synderne husløse.

Langvassholmen lå i ei klype i sjøen. På begge sider var det bratte, glatte flaberg, et par kilometer brede og omtrent 100 m høye, mer ved lavvann i magasinet. Mitt på det ene flaberget var det et tverrslag for en tunnel. Den nedre delen var en overføringstunnel, men øverdelen lå tørr. Det gikk en anleggsvei fra tverrslaget og ned til bygda. På tippen lå Langvatn brygge. Derfra gikk ferga til holmen.

Betjeningen bodde på landsiden, og gikk sjelden i land fra ferga når de kom med dagens forsyninger. Bare når det var inspeksjon eller appell var de virkelig oppe på holmen.

Maten var, som det heter i fengselsreglementet, nærende, dog ikke velsmakende. På holmen gikk de to rettene under navnet sponplate og minkfór. Sponplate var et særdeles fiberrikt knekkebrød, som særlig skulle fremme tenners og tarmers sunnhet. Minkfóret var virkelig minkfór. Det struttet av proteiner, vitaminer og flerumettet fet, og smakte !!! Dietten var vitenskapelig tilpasset, saltfattig. Den som spiste hele sin rasjon ville bli sterk og kjernesunn.

Av og til vanket det en oppmuntring i form av frukt og grønt. Særlig forvokste gulrøtter, sprukken kål, og frukt som bare var litt bedervet.

Hit kom Tomas en rå høstmorgen. Antrekket var orange vernedress og tresko. Han hutret, i følge kalenderen var det ennå et par uker til vinteruniformen kunne deles ut. Den eneste som møtte ham på brygga var en gammel mann. Gamlingen passet ikke på holmen. Men det var nødvendig å "plassere" ham, og med myndighetenes sans for systematikk, endte han på Langvassholmen. På samme måte som en ungdom kan ende på gamlehjem om han ikke kan stelle seg selv.

Da gamlingen møtte Tomas, var han usikker. Denne karen var ikke som de andre på holmen.

• De påstår du er kommet hit frivillig. Er du en angiver?
• Du er modig som spør om slikt.
• Ikke modig, bare gammel.
• Og du, kan jeg stole på deg? Er ikke du her bare for å lytte til det vi sier i ubetenksomhet?
• Jeg trodde ikke fått pesten så snart.
• Jeg mente ikke det jeg sa til slutt. Jeg tenkte ikke langt nok.
• Pass deg for pesten likevel. Vi er ikke mange som er friske fremdeles.
• Jeg skal vokte meg for pesten. Men jeg er redd jeg fører en verre smitte.
• Jeg vet det, men ti. Ikke la noen få vite det!

Prinsesse Vil Ikke kom bort til de to. Tomas kjente henne fra beskrivelsen han fikk av Karin, og et passfoto. Hun kjente ham ikke, men var en av de få som var venn med gamlingen. Han nikket.

• Han er trygg.

Jane spurte:

• Har du et navn?
• Kall meg Bror Ulv.
• Er du av Skaukattslekt?
• Ja, Deres Høyhet!

Tomas gjorde et hoffbukk og svingte med armen.

• Du kjenner Villkatt!
• Det er farlige navn dere bruker.
• De skiller venn fra fiende.
• Om de gir deg venner, så blir fiendene fler og verre!

Tomas skiftet emne.

• Hvorfor er det ingen vakter her?
• Her er hver mann sin brors vokter, dag som natt. Ikke et ord, ja nesten ikke en tanke går fri.
• Hva er det som driver dem til det?
• Redsel, men først og fremst misunnelse. Det at ingen skal ha fordeler, eller ha noe annet og mer enn andre. Og kan de ikke oppnå et gode, kan de i det minste ødelegge for andre.

Diskusjonen ble avbrutt av kveldsserveringen, minkfór annen fortynnede utgave. Straks de ansatte hadde fått suppespannene i land, stormet de innsatte frem som ville dyr. Ett spann veltet i kampens hete, før de trakk seg til bake med hver sine suppeskvetter.

Prinsessen ville ikke slåss mens Tomas så på. Tomas var ikke sulten nok til å la seg friste. Bare Gamlingen tok for seg av restene. På ett eller annet vis hadde han klart å skaffe seg og beholde en slikkepott. Med den kunne han samle seg en mager rasjon ved å skrape spannene, og uten slåssing.

• Får vi ikke nok mat?

Gamlingen tømte den siste dråpen.

• Om vi deler likt, skal det være en halv liter til manns.
• Slik det er nå, blir det et helt spann til den sterkeste, og ingenting til de andre. Vi hadde en stakkar som levde på jord og suppesøl en hel måned.
• Hva med vaktene?
• De snur ryggen til. Om de ikke ser på og morer seg.

Det ble ikke sagt stort mer før rosignalet.

Neste morgen var det appell før frokost. Brakkene lagt i hesteskoform med åpning mot nord og fergeleiet. Dermed lå appellplassen åpen for sno og nordatrekk. Kommandantens plass var en slags overbygd prekestol et par meter over bakken. Bak kommandanten var det plass til to vakter.

Brakkesjefene stilte opp sine mannskaper og meldte av. Alt skjedde søvngjengeraktig, og uten at vaktene blandet seg inn. Så begynte dagens preken.

• Kjære venner, jeg vil minne dere på at dere er her på Langvassholmen av fri vilje. Ferga ligger klar til å føre hver og en til større og viktigere oppgaver, så snart dere forstår hva som tjener dere selv og landet best.

Prinsesse Vil Ikke trådte frem midt foran prekestolen.

• Det har vi allerede lært. Kall sammen verdens generaler i en stor sal, gi dem hver sin pistol, og slukk lyset.
• Ingen på appellplassen fortrakk en mine. Kommandanten tittet nådig ned over kanten på prekestolen, som en gammel sogneprest i møte med et uryddig sognebarn.
• Det var et godt forslag. Ellers er jeg her i dag for å hente mannskap til et par spennende prosjekter.

Den neste timen gikk med til å presentere oppdragene. Det var ingen som brydde seg om hva den tusseladden der oppe sa. Men de tore ikke forlate plassen heller, av frykt for hverandre.

Det hadde hendt én gang at en mann hadde forlatt plassen sin under appell. Samme dag påstod en annen at han var blitt bestjålet. Det var den natta ambulansehelikopteret kom.

Endelig gikk oppstillingen mot slutten.

• De som ønsker å tjene sitt land tar ett skritt frem!

Ikke en kjeft rørte seg.

• Ja, da mine venner, får vi håpe at vinteren ikke blir dere for streng. Det er sjelden vi får mer enn to meter sne og 20 kuldegrader, men vinden...
• Du er ikke min venn!

Jane hveste, lavt, men fullt hørbart.

Da frokostsuppa kom, kapret Tomas hele forsyningen. Nå var det slutt på fri suppe. En brakkesjef prøvde å ta spannet som tilhørte hans lag, men Tomas var ikke blitt bandesjef ved sitt stille vesen og pene framferd.

Til slutt måtte alle stille i kø og kjøpe sin rasjon. Det var selvsagt ingen som hadde penger, men det kom inn mange slags smuglergods og andre nyttige ting. Til slutt kom Prinsesse Vil Ikke.

• Jeg nekter å betale for min egen suppe, din fordømte suppegauk!
• Ingen betaling, — ingen suppe!

• Han er slu, Ulven!

Tomas tok med seg det siste spannet, og fulgte etter dem.

• Det er en skvett igjen. Ett krus til prinsessa, et krus til oldingen, og et til meg.
• Du er det sleipeste menneske jeg har møtt.
• Må så være, Deres Nåde. Men en skal ikke gjøre forskjell på folk.
• Du var verre mot meg, enn mot noen av de andre.
• Var det bedre at de forsto du var venn med det utskuddet?

• En foldekniv, to esker fyrstikker. Et lys som skinner i mørket.

Tre aviser, gamle, en flaske full.

• Flere ble nok fulle om den kom i omløp.

Gamlingen smilte lurt. Langvassholmen lå i et heller tørrlagt distrikt, så slike varer sto høyt i kurs.

• Tror du den er nok til ei jakke?
• Ei vokterjakke!

Om kvelden kom den gamle tilbake med ei feltjakke.

• Vokterne fryser og kjeder seg. Han som fikk flaska vil fryse mer og kjede seg mindre ei tid. Hva i all verden vil du med den jakka? Du kan umulig bruke den her i leiren.
• Rømme!
• Hysj! Vet du ikke at det er ti mil over fjellet før du kommer til bygds? Om du kommer gjennom minefeltet og over vannet.
• Bortsett fra miner og vann, er det ingen andre hinder?
• Nei.
• Og enda er det ingen som rømmer.
• De er redde for lidelse. For døden.
• Her kan ingen leve, men vi får ikke lov å dø. Er det ikke bedre å satse alt? En liten pine, og så friheten.

Prinsessen brøt inn i diskusjonen.

• Det fins dem som har valgt den veien. Et tau,— en kniv... Er det ikke det kommandanten ønsker? Jeg nekter å la meg knuse.
• Det er ikke min vei.
• Selv om du kan svømme over, er den veien stengt for oss andre.
• Jeg kommer igjen. Når alt er klart skal jeg komme og tømme leiren.
• Jeg kan få deg gjennom minefeltet.
• Kjenner du veien gjennom?
• Nei, men jeg har vært minerydder i yngre dager. Vært en av dem som rykker inn når de store har lekt fra seg. Det er en av grunnene til at jeg er her.
• Men om du trår feil?
• Jeg er for gammel til at en mine kan gjøre meg noe.
• Du må ikke tenke slik!
• Har du aldri vært i skogen og sett granplanter spire fra gamle stubber? Eller fortørkede ungtrær som aldri nådde opp i lyset. Du er vårt håp. Du må opp i lyset. Skulle jeg falle mens jeg løfter deg, så vet jeg at jeg ikke falt forgjeves.
• Og om vi begge faller?
• Så skal du vite at den som ikke våger leve, er allerede død.

Tomas drog fra leiren på en mongolsk flåte. Den bestod av en sengebunn med oppblåste søppelsekker under. Turen over fjellet gikk greit. Han lå i ro det første døgnet. Etter det hadde han verden for seg selv.

Forberedelsene til å tømme Langvassholmen tok lang tid. Hver rømling måtte ha sin identitet og en egen fluktrute. Planen var å bruke ferieforvirringen i fjellet. Straks flyktningene var ute av sikkerhetssonen, skulle de fordeles på stadig mindre grupper og forsvinne, som når vann renner ut i sand.

Villkatt satte vaktbåten ut av spill, brevann passer ikke som drivstoff for dieselmotorer. I mellomtiden tok Tomas seg gjennom minefeltet. Han merket seg at intet var forandret. Det var skremmende, nettopp slik ville Tomas gjort. La alt være ved det gamle, unntatt den ene, dødelige forandringen. Heldigvis, det var latskap, ikke list. Bak ham viste et plastbånd vei for de andre skaukattene.

• Jeg trodde du var død!
• Å det skal nok mer enn en fjelltur til for å knekke meg.
• De sa du var død... De viste oss det som var igjen. Nei, jeg vil ikke tenke på det!

Hun grøsser og har vondt for å holde på tårene.

• Jeg nektet å tro det. Håpet du skulle komme igjen. Håpet i dager, i uker. Så håpet jeg på Han som skulle komme. Han som skal fri oss fra pine... Så slukket håpet.

Villkatt skal sikre tilbaketrekningen, nå blir han utålmodig.

• Vi må vekk før noen ser oss. Hent de andre.

Prinsesse Vil Ikke forsvinner mellom brakkene. Hun kommer tilbake i følge med Gamlingen.

• Hvor er de andre? Ba du dem skynde seg?
• Det er ingen andre. De tror meg ikke.

Tomas vil gå, men Gamlingen stopper ham.

• La være! De vil ikke. Får de tak i deg, er du død før noen kan redde deg.

En sirene uler.

• Nå har de slått alarm. Redd dere om dere kan.
• Kom her!

Vesle Jon hiver Gamlingen på ryggen og løper. De rekker å sette over vannet og ta seg opp i fjellet før noen kan sette etter dem.

Det var et trist følge som rek innover fjellet. Tomas og Villkatt bar Gamlingen på gullstol, Kristin støttet Jane. I ei grov ur satte de seg for å hvile. Tomas sa:

• Jeg forstår ikke hvorfor de ikke ville komme?

Kristin svarte:

• Det er et ord som har brent seg inn i meg; "De lar seg ikke elske." Finnes det noen hardere dom? "Du lot deg ikke elske!"
• Er det dét som mangler? Er det derfor alt var forgjeves? Natt og dag våkte vi over leiren. Hver time var vi redd for å bli oppdaget. Hele tida mens vi forberedte redningen.

Prinsesse Vil Ikke protesterte:

• Den kom for sent!
• Vi kunne hentet dere to etter ei uke. Ti stykker etter en måned. Men det tok tre lange år å gjøre alt klart til å tømme hele leiren.
• En egen fluktrute for hver og en. Et nytt bosted, en ny identitet... Men de ville ikke.

Gamlingen brøt av:

• De har en slags trygghet. De vet at hver dag blir lik den forrige. Den samme kampen om maten. Det samme gråkalde været. Den samme hånen fra Kommandanten. Om de ikke får leve, slipper de i iallfall å dø. Døden slipper ikke inn i Helvete.
• Nå er dere alt for harde! Hvordan skulle de våge å følge med dere?
• Du våget!
• På grunn av det vi to var gjennom sammen. På grunn av at jeg viste hva jeg gikk til.
• Tror du.

Villkatt smilte fult.

• Tenk om vi er forrædere alle sammen. Om vi har lokket dere ut for å dø i fjellet.
• Det vet både jeg og du at dere ikke har.
• Du kom fordi du trodde.
• Om jeg ble reddet fordi jeg trodde, gir det dere ingen rett til å dømme de vantro.

Kristin sa stille:

• Om jeg er bitter når jeg leser dommen, er det fordi jeg er lei meg. I noen sekunder holdt vi dragegapet åpent. Lenge nok til at de som ville kunne slippe ut. Ja, en av oss var hos dere i dragen for å svekke den. — Vi satte alt inn i dette ene forsøket, liv, helse, venner, alt! Og alt nesten forgjeves.

Prinsessen spurte:

• Kan vi ikke gjøre enda et forsøk?
• Den veien er stengt for oss.

Villkatt lød bitter.

• Skal de aldri slippe fri, er de dømt for alltid?

Undret Karin.

Gamlingen svarte:

• Om de vil, fins det vei, men den er selvsagt vanskelig å gå uten følge. En dag kommer den store flyktningelosen, kanskje kommer de i hans følge.

Marit gråt.

• Gråt du jenta mi! Over folks redsel og stahet. Men, du skal vite at om de ikke vil frelses, da er de selv sin egen dommer jury og bøddel.
• Hvorfor skal feighet straffes med pine, og dumhet med døden?

Det var Villkatt som spurte.

• Er jeg Gud så jeg kan svare på slikt. Ett vet jeg, at det har blitt gjort mer enn noen kan kreve av Gud eller mennesker for å redde dem.

Kristin la armen om prinsessen.

• Jeg mente ikke å dømme! Det er bare at mørket blir så mye kaldere for dem som har sett sola. Det er et ødelagt ord, men jeg elsker fangene. Derfor isner jeg når de nekter å møte lyset. Jeg hører til lyset, har kjent sola varme. Derfor blir jeg kald når jeg tenker på mørket.

Marit tørket tårene.

• La oss glede oss over seieren!
• Vi har seiret uten tap.

• Nå skal jeg ikke tynge dere lenger!
• Du tynger oss ikke bestefar.

Karin og Vesle Jon prøvde å hjelpe ham på beina.

• Jeg vet, men herfra er det en annen som skal bære meg.

De blir sittende litt til. Plutselig reiser gamlingen seg.

• Nå kommer jeg.

Han stod der ung og rank.

• Gå i fred. Tjen Herren med glede!

Så sank han sammen og ble liggende.

Karin ville starte gjenoppliving, men Tomas stanset henne. Med gråten i halsen sa han:

• La være! Han er trygg nå.

Avskjeden var kort. De la stakkaren forsiktig til rette, som om han sov. Så ba de en kort bønn. Mer var det ikke tid til. Lyden av helikopter spilte postludiet.

Kjærlighetskrigen bygger på tanker som er samlet og skrevet ned over mange år.

Formen er inspirert av C. S. Lewis og J.R.R. Tolkien, ideen til Det Store Intet fikk jeg da jeg så "Hvittenland" av Peder Cappelen.